Denne sida i EUB heter «Invitert», derfor inviterer jeg interesserte lesere litt inn i min barndom og ungdom. Kanskje får dere vite hva jeg ble, fordi jeg opplevde det jeg gjorde.

HUSKER FRA TO ÅR

Minnene er vage fra de tidlige åra før skolealder, men jeg kan huske oppstyr, leger og sykehus, mye reising til sykehus og Dr Paulsen i Oslo fra to-tre års alder. For i toårs alder fikk jeg kraftig allergi og astma. Jeg tålte ikke mat (og det gikk over med åra!), og jeg tålte ikke dyr, pollen, høystøv så vel som husstøv. På den måten ble barndommen et slit. Fra fire års alder hadde jeg kraftige astmaanfall og trodde hver natt at jeg kom til å dø som barn.

Far var fotograf og jobbet hjemme i andre etasje på Løvås - den pene, vesle eneboligen - siste på høyre hånd ved Østre Hurdalsveg før krysset til Bråtenvegen. Legene mente det at vi bodde i et gammelt hus, kanskje med flisfyll i vegger og tak, mus og mye støv, var utløsende faktorer.

Mor arbeidet på konfeksjonsfabrikken på Bøn, senere på Råholt. Så det var noen som hadde to arbeidende foreldre den gang, også.

INGEN LEKEPLASS

Jeg gikk aldri i noen barnehage, og hadde ingen lekeplass innenfor gjerdet til Trygve Brustad. Kona bestemte at ingen unger skulle leke i den hagen, så Ernst seks år eldre og jeg var henvist til veggrøfta med spade, spann og de små trebilene. Dermed vokste vi opp under en meter fra lastebilhjulene ...

Inne var det lærerikt. Foreldrene våre kunne så mye, visste så mye, hadde bide horisonter - og det var mye sang og musikk der. Far leste "Populær Mekanikk" og var selvlært i ord og uttrykk både på tysk og engelsk fordi han reparerte mye kameraer for andre fotografer og for private.

I tillegg fikk jeg delta i framkalling av film, kopiering og forstørring av bilder. Med vannbadene, fiksering og iseddik for å stoppe fikseringen som bevarte bildene, men også kunne bryte de ned. Den gang var det bare svart-hvite bilder. Det papiret inneholdt ekte sølv, såkalte sølvbromider. Ble de laget riktig, kunne de holde i minst 100 år uten å forsvinne eller bli brune. I dag ryker hovedkortet i PC-en og vips så er alle familiebildene vekk for alltid. Harddisken er ikke lett å gjenopplive ...

Samtalene gikk ofte om krigen, spesielt at far og medhjelpere kopierte opp gatekampillustrasjoner for Hjemmestyrkene i all hemmelighet om nettene. Så kom tre væpnede menn på razzia - men de skjønte fars rop «Vorsicht! Dubkelkammer!» (Forsiktig! Mørkerom!)

Kanskje reddet det liv at han kunne litt tysk. For øvrig gikk folk fra mange nasjoner inn og ut på Løvås i krigsårene. Alle måtte ha bilder til pass.

VAR MED PÅ MYE

Det jeg hørte de voksne fortelle, og at jeg også fikk være med far ut på mye jobber, var lærerikt. Praten gikk alltid, og ofte lenge, det var noe å lytte til og lære av alle steder.

Lesing og skriving var jeg tidlig veldig interessert i, så starten på Eidsvoll Verk skole i 1957 var spennende. I kombinasjon med fotografering, var det ikke det minste rart at jeg begynte som skribent i tidlig alder - og ble det resten av livet!

Fra januar 1959 gikk jeg på Råholt skole med «drømmelæreren» Thorbjørg Sander. Nå er hun 96, og fortsatt gir hun engelsktimer for sine medbeboere på Vilberg helsetun! Hun svikter aldri sitt kall.

Både hjem og skoler ga kunnskaper, ferdigheter og ikke minst innsikt og samfunnsengasjement. Vi leste «Sværta» eller Morgenposten grundig hver dag, jeg sendte innlegg til avisene - og frydet meg når noe kom på trykk.

Så har nesten 60 år gått siden skolestarten min, over 50 år siden første artikkel på trykk. Ennå er det like stort og fint å få henge med.

Derfor sier jeg takk til deg som leste dette, og som fortsatt bidrar til at papiravisen lever! Uten den svekkes demokratiet.

God helg, og husk tid til å lese også i travel adventstid!

Flere Invitert av John Granly

Vi gruer oss til at brevgiro forsvinner sammen med FM-radioen

Det vi har er friheten og gjelda, men det gir arbeid for noen, det også ...