Men selv ikke mørkredde behøver frykte for å gå seg vill, for i nesten hvert eneste tun, på hus og i busker og flaggstenger, glitrer og lyser det av julelys og forventning. Som om Betlehemsstjerna har eksplodert og slynget biter av himmellyset sitt ned til oss. Antall julelys og andre tegn på at høytiden stunder til, har aldri vært flere. Vi strømmer til Guds hus på konserter, det dirrer i oss, strenger av nostalgi og minner, fra barndommens jul. Likevel henger det noe mørkt over det fargerike fellesskapet som noen lovet oss.

I stedet for julefred og forsoning, skyves og trekkes vi fra hverandre i frykt. Jul var forventning. Voksende forventning om noe vi alle var fortrolige med, og kjente igjen fra år til år. Julesanger. Jesusbarnet i krybbe og stall, mellom søte engler i hver eneste gymsal. Med gange rundt juletreet og julesanger fra de små i finstasen på, midt i den norske skolens timeplan. Også de voksne sang. Juleevangeliet og adventslys var allemannseie, som bandt generasjonene sammen. I juletrefestposenes hemmelighetsfulle rom fantes marsipangriser og mandarin. Rosiner og en liten sjokolade og litt kjeks. Som vi ikke engang visste at var full av sukker og palmeolje. Jula mi. Slik jeg kjenner den, var trygghet og tradisjon. Glede og god mat. Søte kaker og syngende slektninger. Fester og frost i tynne, men gjerne arvede eller omsydde juleklær. På glatte lærsåler. Pakkene var få, men forventningen stor. At Jesus, bursdagsbarnet, var blitt gammel og ikke lenger lå reivet i ei krybbe, gjorde ingenting, siden alle visste at han skulle leve evig. Han var jo Guds sønn. Svineribbe og fett. Kremfløte, kakao, krydder og selvlaget krimskrams på juletreet. Til og med nissen stakk innom iblant. Samt julebukkene. Siste skoledagen var både lærere og elever fra alle skolene samlet i kjerka.

Først når vi klumpet oss tett sammen på benkene, under gullforgylte listverk og fargerike glassmalerier, og presten med høytid og overbevisning, fortalte den dramatiske beretningen fra Betlehemsmarkene og stallen. Når vi hadde sunget julesalmene, akkompagnert av mektig orgelbrus. Da var det virkelig jul. Vår jul var ikke farlig. Jeg håper inderlig at de som vokser opp og skal leve her i landet etter meg, ikke blir fraranet håpet. At ikke stemmene som hever seg i allvitende forakt for kristen tro og tradisjon, får rive fra dem håpet om Fred på jord, og om Lys, selv når det ser som mørkest ut. Om Frelse fra ondskap. Jeg ønsker alle mine lesere en fredfull, lys høytid, og et godt, nytt år.

Flere Smått av Berit Sandviken

Når orda blir borte

Når doggen blir hvit