Ingenting, tror jeg. Da gikk alt i slow motion. Verden skred fram i sakte fart, og ingenting forandret seg. Vi trykket aviser som den største selvfølge. På papir som ble levert av postmannen rett i kassa. Papiravisene har en svart framtid, og postmannen er snart historie. Før gikk vi i banken når vi hadde et økonomisk ærend, men nå er omtrent alle banker også borte. Sammen med postkontorene er de forsvunnet inn i ingenting.

Nå derimot er det butikken som spiller rollen både som bank- og postkontor. Butikkbetjeningen er blitt både bank- og postansatt. Før satt de i kassa, løp rundt i butikken og hjalp til eller skar kjøtt. Det gjør de sikkert også i dag, men i tillegg er de både bank- og postfunksjonærer.

Nå ser jeg for meg at de kan få en oppgave til - nemlig politi i butikk. Det vil jo være nærliggende å legge polititjenesten dit når andre viktige samfunnsfunksjoner finner seg til rette mellom salamien, potene, osten og melka. Noen må jo ha rollen som lovens lange arm i nærmiljøet, og når matbutikkene har de andre servicefunksjonene, så tar de vel politiets, også.

Jeg tenker meg en liten politinisje inneklemt mellom posten og banken. Dit kan du gå om du har fått nesa slått inn, har slåss med naboen, fakket en innbruddstyv eller knepet en fyllekjører på fersken. Det kan hende du må vente en liten stund på å bli hjulpet fordi betjeningen er opptatt av å levere ut pakker eller serve kundene med banktjenester. Men tenk så effektivt, a gitt. Først leverer du innbruddstyven, så tar du ut penger, så henter du ei pakke og så kjøper du melk.

Det er bare en liten hake ved det hele, noe som kan true både bank, post, og politi, og det er levering av mat på døra. Matkasser er jo det siste som kan bestilles over nettet. Da slipper man jo å gå på butikken, og hva da? Følger posten, banken, politiet og legen etter? Å få politiet på døra har jo ikke så godt ry på seg, og kommer legen på døra, er det liv om å gjøre. Når banken banker på, er det ikke fordi du har penger til gode, tvert om.

Nei. Jeg tror vi får si opp hele dette nettet, jeg, så får vi tilbake kontorene våre. Om jeg mener dette? Nei, jeg gjør jo ikke akkurat det - jo, kanskje litt. Bare littegranne.

Flere Smått av Marit Lunddal Løken

De skulle bare ha visst...

Merker ingenting jeg