Norge er, ut fra geografisk plassering og overflateform, et svært utfordrende land å drive matproduksjon i. Matfatet i havet utenfor kan en oppfatte som en buffersone - et stabbur i overført betydning, som sikrer befolkningen mat, ved uforutsette katastrofer på land. Det er en absolutt forutsetning at det er fiskefagfolkene som styrer den prosessen, ikke oljeborere.
For landbasert matproduksjon, kan en, litt romslig sagt, oppfatte arealer som ikke er lagt under hus, grus, asfalt, betong, innsjøer, elver og nakent berg, er tilgjengelig for planteproduksjon. Skog utgjør en stor del av fastlandsnorge, særlig i sørøstlig del.
Plantedekket for øvrig, fordeles på innmark og utmark. Norge er et land der gras utgjør det meste av plantedekket, tommelfingerutsagn: Norge er et grasproduserende land, gras selges ikke over disk, men; mikrobiell fordøyelse hos drøvtyggere bygger graset om til mat for mennesker.
Da jeg gikk på barneskolen, lengst vest i havgapet, hadde vi to dager hver vår som vi plantet skog for gårdbrukere som ønsket det. Om vinteren hadde vi klasselesing fra boka: Jompa på ski etter ulven - historien om samen som gikk på ski for å drepe en ulv som hadde drept masse reinsdyr. Han gikk i dagevis før han endelig fikk drept ulven.
Jeg husker også at to saueeiere - uten høydeskrekk - gikk ned i tau for å berge to sauer som hadde gått seg fast i skårfeste høgt oppe i Bakkefjellet, for å komme til en fristende grasflekk på noen kvadratmeter.
Arbeiderne hos S & S Helle knivfabrikk (flesteparten var selv småbrukere som hadde sau), flyttet på matpausen, tok kikkerten og kom ut på kaia og fulgte tablået oppe i fjellsiden.
I et sivilisert samfunn må matproduksjon ha overordnet prioritet. Sauene har en selektiv (=utvelgende) beiteevne som har gitt betegnelsen: «Utmarkas og fjellets slåttekar». Da jeg studerte ved Norges landbrukshøgskole, jordbrukslinja - med husdyr som hovedfag, fortalte Knut Breirem, professor i ernæringsfysiologi og foringslære, om en rogalandsbonde som hadde to store steinurer bakenfor husene, beregninger viste at sauene tok opp næring tilsvarende 200 forenheter per dekar, noe som tilsvarer 200 kilo kraftfôr. Sauen er en kjemperessurs for økning av matproduksjonens bærekraft - praktisk talt å oppfatte som skreddersydd for norske forhold.
Det er embetsverkets representanter som signerer internasjonale konvensjoner som i neste omgang fører til at djevelskapen kommer inn over landegrensa. Ulvetilhengerne representerer rett og slett en hån mot fortidens slitere som tørket svetten av panna i trygg forvissning om at de hadde skjønt hva som er grunnfundamentet i livspyramiden.
Henning Høgheim
sivilagronom
Mogreina
LES OGSÅ: Ulvetispe skutt