Vi har tråkket de samme stiene, gått på samme grusveg, kjent de samme menneskene og snakket samme språk. Det handler om noe som ingen kan ta fra deg - minner.

BARE TÅREPERSET NOSTALGI?

Det var en tidsreise som ble vist på sjuern'n i kinosalen på Søndre Samfund. Filmen handlet om oss selv - om alle de som fylte salen. De med felles barndom og ungdom, de som har levd den første delen av livene sine i en helt annen tid. De som har minner i huet som aldri kan bli stjålet. De som lekte cowboy og indianer i skogen, de som badet i Andelva før 1. mai fordi man ikke ville være pyse, de som tjuvlåne tømmerfløtereiker i Merra og rodde til blodet rant.

Det er mer enn nostalgi. Det handler om felles historie. Om gjenkjennende nikk når man snakker om steder som er borte - jevnet med jorden for å gi plass til - ja, til en stasjon. Eller flotte bondegårder som har måttet vike for stygge forretningsbygg.

Historien vår ligger der som en streng - langt inni oss. I kinosalen på «søndre» var det noen som rørte ved strengen til den dirret rett under huden.

LES OGSÅ: Tom skal vise gamle bilder

FELLES HISTORIE

«På Sagmoen er ingen rike og ingen fattige», skal «skolemester» Arnt Sundli en gang ha sagt. Kanskje det er det som gjør at hundrevis av mennesker føler at de på en måte hører sammen? Alle var like - nesten. Ingen hadde mer enn andre, og svært få hadde mindre. Folk jobbet på fabrikk, spiste kjøttkaker til søndagsmiddag og plukket bær i skogen. En homogen gruppe, som også sjenerøst ga rom for å være annerledes. Som Rim-Hans, som Ole Skuta, som Prinsessa.

På søndre steg personene ut av vår felles historie. I form av svart/hvitt fotografier materialiserte de seg på lerretet før de forsvant igjen. De er gjemt, men ikke glemt. De er vår bakgrunn, de er vår barndom. De er våre røtter.

LES OGSÅ: Fullsatt sal

KLUMP I HALSEN

Det er vanskelig å sette ord på det jeg følte da gamle Råholt skole - populært kalt «Likkista» blant oss elever, sto halvrevet fram på det store lerretet. Jeg var ikke alene om å få en klump i halsen. Der lå grunnlaget for vår kunnskap i ruiner. Svartovnen i hjørnet, det store vedkassen, våte og stive beksømstøvler, hele verden på ruller bak kateteret, sommerdager med vinduene på vidt gap, juletrefester og varme årsavslutninger. Minnene steg opp av den mørke tidsbrønnen.

Dette er vår felles arv og vår identitet. Det er den som har gjort oss til de menneskene vi er - på godt og vondt. Jeg vil alltid tenke på barndommens kjente og kjære trakter med varme.

Takk Stabbe og Peters for tidsreisen tilbake til vår felles fortid.

LES OGSÅ: - Rive Søndre Samfund? Er du helt spenna gæærn?