La det være sagt med en gang: Det var ikke min skyld. Det var aldri tanken å forflytte seg til Lillehammer og tilbake på annen måte enn med bil eller tog. Men der satt jeg, humleformet og iført bifarger på en bitteliten svart metallkonstruksjon med hjul og 20 gir. I 33 varmegrader. Det var aldri planen.

CHRISTIAN SIN SKYLD

Faktisk var det Christian sin skyld. Christian er gift med min venninne og beste treningspartner Sandra. I et ubevoktet øyeblikk meldte han Sandra på Trondheim–Oslo. Uten å ofre meg en eneste tanke. Men det ble jo fort åpenbart at om jeg ville se Sandra, måtte jeg også begynne å sykle. Så i midten av april hentet jeg frem fjorårets kupp fra Finn – en svart racer. På den første turen over Tynsåkjordet klarte jeg bare å gire opp. Det ble tyngre og tyngre før jeg etter et par kilometer oppdaget hvordan man girer ned. Det var i det minste en start.

ROLIG LANGTUR

Deretter var det bare å møte opp frisk og opplagt en søndag morgen med Eidsvoll sykkelklubb. Og så dro vi på rolig langtur.

Rolig sammenlignet med motorsykler, Formel 1 og flytoget.

Jeg kom hjem etter åtte mil på sykkelen og stupte i seng. Og trolig fordi jeg lider av dårlig hukommelse – eventuelt fordi de andre i sykkelklubben er så forbasket hyggelige – stilte jeg opp igjen søndagen etter. Og tirsdager og torsdager etter det. Opp og ned Kopperudåsen. Åsleia. Minneåsen. Jeg tilbrakte timer på Strava. Jeg skrudde sete og styre og hva som ellers kan justeres på en sykkel. Plutselig var det fryktelig moro å trille rundt på denne svarte metallsaken.

MJØSA RUNDT

Så en dag sa de andre i gruppa at jeg måtte være med på Mjøsa Rundt. En fin tur, sa de. God oppkjøring til Trondheim-Oslo, sa de. Og Sandra drev med utspekulert manipulasjon når vi gikk på Nabben. «Tenk så leit å være den eneste som ikke er med,» sa hun.

Det hadde jeg nok helt klart kunnet leve med.

Men jeg ble med. Mest fordi de andre er en veldig fin gjeng, men også fordi jeg mangler alle former for selvinnsikt. Søndag 3. juni sto vi på startstreken nedenfor Feiring skole: En enorm sverm gule og svarte sykkelryttere. Det var gærningene i ESK15 (de som skal sette ny klubbrekord på Trondheim–Oslo), de blodtrente i ESK19, og aller bakerst oss i ESK22. Vi sprakk opp i tre lag, og så suste det av gårde. Jeg husker ingenting av Toten annet enn bakken opp til Bilitt. Frem til Lillehammer gikk det styggfort. Vi summet av gårde som den bisvermen vi var – 9 bier på den lengste veien til Feiring.

FIKK DU MED DEG DENNE? Hvordan ødelegge et skispor. En guide

BISVERM PÅ SYKKEL

For vi er som en bisverm. Det er en indre struktur som er uhyggelig godt planlagt. Alt som skjer, bestemmes av dronninga – i vårt tilfelle kaptein Tor Olav – som fordeler oppgaver. Først ligger arbeidsbiene og trekker og passer på farten. Dronninga putter de svake og eldre og de som trenger en pause (det vil si meg, meg og meg), inn i midten av feltet sånn at de kan nyte godt av arbeiderne foran. Bakerst sykler de andre sterke. Dronninga følger med på hver og en av biene sine, minner dem på å spise og drikke, roper beskjeder og kommer med oppmuntring til dem som trenger det (meg, det også).

Til å begynne med summet svermen ganske bra. Selv har jeg rykte for å snakke mye (temmelig ufortjent, spør du meg), men jeg har vel aldri vært så stille i ni timer hverken før eller senere. Etter Skreiberga begrenset mine bidrag til summinga seg til et «bra» på innpust når noen spurte hvordan det gikk. Blank løgn, selvfølgelig, men jeg hadde ikke pust nok til å greie ut om hvordan jeg egentlig hadde det. Jeg hadde mer enn nok med å tråkke, puste, drikke og spise. Ved Biri klarte jeg å stappe tre kvart brødskive inn i munnen og inhalere resten. Det spiller ikke så stor rolle hvilken vei kaloriene kommer inn!

FLATBYGDER, DU LIKSOM!

Da vi nådde Lillehammer ble det målt 33 grader i skyggen, men vi syklet utrettelig videre sørover. Klokka var blitt midt på dagen og heten slo opp fra asfalten. I mitt stille sinn forbannet jeg Christian og alt hans vesen, men det hadde liten effekt. Han spant rolig ved siden av meg og skravlet i vei, blid og munter og tilsynelatende helt uanfektet av at vi befant oss midt inne i en bakerovn og dertil i et til nå ubeskrevet område av Norge – Hedmarksalpene. Ingen som snakker om flatbygdene på Hedmarken kan noen sinne ha vært der. Det var opp – opp – opp – bittelitt ned – og opp igjen. På det høyeste vil jeg anslå at vi nærmet oss tregrensa. Det føltes i hvert fall sånn.

FEIRING IL

På ett eller annet tidspunkt går en sånn tur over fra å være hardere psykisk enn fysisk. Man har vondt overalt: nakke, hender, føtter, rompe, bein ... Men å vite at man har flere timer igjen på sykkelsetet er enda verre. Jeg skjønte etter hvert at man må stenge ute alt annet og prøve å fokusere på det som er fint. Ei hånd på ryggen. Skjærer som erter hverandre i en hage. En katt. Lukta av syriner. Høre David Jansen rope fra rundkjøringa på Ridabu, for så å humre for seg selv og tenke at det er omtrent så langt øst for Mjøsa som en feiring beveger seg frivillig. Tenke litt på det enorme arbeidet Feiring IL har lagt ned i rittet. Sannsynligvis var det bare gravide, ammende og syke som var fritatt for å være med i dugnadsgjengen denne dagen. Det er ingen som slår feiringer når det gjelder å løfte i flokk!

SEIGMANN

Etter hvert ble vi slitne, alle sammen. Dronninga måtte gang på gang strengt minne oss på at vi var et sykkellag, ikke en saueflokk. Og som den perfekte sjefsbie begynte kapteinen å mate oss, omtrent som de unge biene mater larvene. Han åpnet colaflasker og sendte rundt i feltet. Et par ganger fikk jeg beskjed om å gape og fikk en seigmann rett inn på tunga. Ingen vet hvor godt en seigmann smaker før man har blitt fôret med det på et sykkelsete.

FEIRINGKJERKA

Gleden ved å krysse kommunegrensa til Stange var stor. Enda større var den da vi passerte fylkesgrensa til Akershus. Synet av Mistberget var nær sagt rørende. Da vi kom til Minnesund, hadde Minnebakken hadde vokst seg til et fjell, og jeg var uendelig takknemlig for at vi ikke skulle til venstre og over til Hurdal da vi kom til Byrud. Klumpen i halsen ble større og større oppover i Byrudberga. Jeg hadde strengt tatt aldri trodd jeg skulle grine av glede over å se Feiringkjerka, men så feil kan man åpenbart ta.

Målgangen markerte slutten på den lange rekken uheldige begivenheter. Og det er fremdeles Christian sin skyld. Men jeg har trukket tilbake tilbudet til naboen om å overta sykkelen min gratis.

Jeg måtte bare summe meg først.

Klikk for kommentarer
Vi inviterer deg til å dele informasjon, argumenter og synspunkter. Vi ønsker fullt navn, noe som gjøre det mer interessant for andre å lese det du skriver. Vi vil ikke ha trakassering, trusler eller hatske meldinger på våre nettsider. Falske profiler blir utestengt. Vi setter pris på at du holder en saklig og respektfull tone. Husk at mange leser det du skriver. Vennlig hilsen redaksjonen. Les mer om vår moderering ->her
Facebook-kommentarer:

Våre journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig.

Vi fjerner automatisk kommentarer med obskøne ord, definert av våre moderatorer. Innlegg som rapporteres som misbruk eller spam blir vurdert av Facebooks moderatorer, og skjules automatisk for den som rapporterer.


Dersom du bryter våre debattregler, kan vi gjøre følgende:
  • Slette kommentaren din
  • Utestenge deg

Vi har ikke redaktøransvar for kommentarer som er fjernet fra offentligheten, og som kun er synlige for din private og lukkede vennekrets. Vi gjør imidlertid oppmerksom på at du som skriver et innlegg vil være personlig ansvarlig for innholdet enten dette fremsettes på våre nettsider eller overfor ditt eget lukkede nettverk med Facebook-venner. Våre journalister og moderatorer vil ikke begrunne verken fjerning av kommentarer eller utestengning av profiler, utover at det skyldes enten brudd på retningslinjene for moderering slik de fremkommer i toppen av alle kommentarfelt, eller avsløring av falske profiler.