Charles Darwin, han med boka om artenes opprinnelse og mannen bak evolusjonsteorien, er kanskje ikke den første man tenker på når man hører ordet «danseband», men det kan det bli slutt på. Evolusjon er nemlig et stikkord her. Evolusjon i betydning langsomme, gradvise endringer, i motsetning til revolusjon. Før vi roter oss helt vekk. Vagabond, med eidsvollingen Hans Olav Trøen i spissen, er et av landets mest populære danseband. Ifølge Store norske leksikon er Vagabond Norges første supergruppe i dansebandsjangeren. En sjanger bandet insisterer på at de er i gang med å «evolusjonere». Hvordan de gjør dette? Det er de små tingene. Da de skulle lage plate nummer to, hentet de inn en mann som hadde jobbet med a-ha som produsent. På jakt etter eksterne låt- og tekstbidragsytere tenker de også utradisjonelt, og jobber gjerne med folk som har mer erfaring med visesang en enn skikkelig svingom på dansegulvet. Og på sitt kommende album, som de starter innspillingen av nå i sommer, skal de få produsenthjelp av mannen som har styrt spaker og knapper for mildt sagt omdiskuterte Plumbo.

Så er det dressene. Da Hans Olav Trøen for alvor startet i danseband på slutten av 80-tallet – etter å ha spilt opp til dans lokalt med 5+2 siden han strengt tatt var for ung til å være til stede på enkelte fester – i legendariske Torry Enghs, var det spesialsydde dresser fra en konfeksjonsfabrikk på Toten som var greia. Gjerne knallrøde smokinger. Når Vagabond spiller opp til dans er det fremdeles dress som er antrekket, men nå er karene kledd i ultramoderne tekstiler fra den norske motesuksessen Moods of Norway.

Bygger stein på stein

– Vi ønsker å gjøre noe nytt, utfordre sjangeren, sier Trøen. Han er en rask tur innom Eidsvoll. For cirka to år siden pakket han sakene og flyttet nordover. Ikke så veldig langt nord, men til Hedmark, nærmere bestemt Våler kommune, lengst nord i Solør. For å lande det med en gang, det var ei dame som fikk ham til å forlate Eidsvoll. Så når han ikke er ute på spillejobber, noe han er drøyt 70 dager i året, bor han der. En annen fordel med lokaliseringen på Hedmark er at flertallet i Vagabond også bor i området.

Men tilbake til Vagabonds evolusjon. Ønsket om å gjøre noe nytt har falt i smak. Hos fansen.

– Vi får stadig høre fra arrangører at det kommer yngre folk – og gjerne folk som normalt ikke møter opp på dansebandkvelder – når vi spiller. Noe vi selvsagt er glade for, sier Trøen.

I bransjen, derimot, er ikke alle like fornøyde med eksperimenteringen. Fra enkelte kollegaer i konkurrerende danseorkestre har det kommet noe misfornøyd grynting. Det er ikke sånn det skal låte. Vagabonds lille eksperiment med å koble danseband og hiphop, med rappehjelp fra Cir.Cuz, slo heller ikke an blant dem som allerede har holdt på i en mannsalder i bransjen. Hiphop-samarbeidet sørget for at Vagabond fikk spilletid på P3, noe ikke mange danseband har opplevd, men det hjelper ikke. Det låter ikke som dansebandmusikk, skal vi tro de mer konservative trubadurene. Skal vi holde oss til evolusjonsmetaforen, kan vi kanskje – litt forenklet – si at enkelte aper valgte å holde seg i trærne, mens andre igjen utviklet seg gradvis i løpet av noen millioner år til å bli oss mennesker. Det er ikke gitt at de som ble hengende etter halen i en grein mistrives med det, samtidig er det ikke til å komme ifra at den evolusjonsprosessen som har pågått har hatt noen positive sider for mange av oss.

– Vi synes det er flott at det finnes meninger om det vi holder på med, sier Trøen – og legger til:

– Vi bygger stein på stein. Målet er ikke å være noe rockeband, men alle musikksjangere må utvikle seg.

– Er det noen av veteranene som klager direkte til dere?

– Nei, men vi får høre det via andre.

Vil gi noe tilbake

Det er kanskje ikke mulig å trekke ei rett linje fra Eidsvoll Grand Prix til Vagabond, men om ikke linja er linjalrett så var det på mange måter med det lokale Grand Prix-arrangementet det startet. Om ikke for Vagabond, så for Hans Olav Trøen. Tilbake i 1985 sto han og The Bubbers på scenen i Panorama, og med låta «Se alltid lyst på livet» gikk de av med seieren i melodikonkurransen.

– Vi vant hele greia, og det var stort. NRK var der, vi havnet på Norge Rundt og i Barnetimen. Det var stor ståhei, og så var vi popstjerner på skolen i sånn cirka to dager.

Seieren ga mersmak. Snart spilte han i skoleband. Bandene ble stadig bedre, og spillejobbene flere. Først på fritidsklubber – etter hvert på lokale fester.

– Min første betalte spillejobb var på Bøn klubbhus. Det hender at jeg ser igjen folk på dansegulvet nå som jeg så der i ’85.

Snart var det spillejobber over hele Østlandet. Etter noen avstikkere ble det hakket mer seriøst med coverbandet Exit, deretter kom det en forespørsel fra tidligere nevnte Torry Enghs. Da ble det plutselig snakk om turneer over hele landet, i tillegg til Sverige, Danmark og cruise i Karibia. Dette varte i noen år før Trøen havnet i Dænsebandet rundt årtusenskiftet – hvor han ble værende fram til 2007, da han sammen med en gjeng unge veteraner fra dansebandmiljøet var en av gründerne av Vagabond.

– Jeg har fått sett utrolige mye av Norge, og blitt kjent med veldig mye folk. Folk jeg fremdeles har kontakt med. Å spille i Kautokeino på en tirsdag – og folk kom. Når det kom besøk utenfra, møtte folk opp – uansett om de likte musikken eller ikke. Det har vært mange store opplevelser.

Før vi helt slipper Eidsvoll Grand Prix: Hans Olav Trøen var – og er – så begeistret for arrangementet at han de siste årene har gjort sitt ytterste for å bidra, blant annet som juryleder.

– Jeg stiller opp så sant jeg ikke er ute og spiller. Må jo det. Selv om jeg ikke bor i Eidsvoll lenger, vil jeg gjerne bidra lokalt. Om jeg kan bidra til å inspirere unge til å spille i band, ikke bare sitte hjemme og øve, men ut og opptre – og spille for folk, er det veldig stas.

Skulle ikke bli musiker

Den unge, eller skal vi heller si den litt yngre, Hans Olav Trøen så ikke for seg at han skulle bli musiker. Han skulle bli musikklærer, og det var det han ble. Etter noe år som lærer havnet han på kulturkontoret i Eidsvoll kommune. Først som ungdomsarbeider, og da kultur og næring ble slått sammen til en etat, ble han næringslivskontakt og etter hvert fungerte han også som tomtesjef. Finner man den riktige tonen med folk er det utrolig hva en blid og ekstremt sosial eidsvolling kan brukes til. Etter over ti år som kommunalt ansatt var han innom et eventbyrå i hovedstaden, før han ble musiker på heltid. Noe han ser for seg at han skal fortsette med i ti år til. Om ikke tyve. Eller kanskje enda lenger.

– Hva gjør du når du ikke er ute og spiller?

– Jeg har et sett med golfkøller jeg prøver å få brukt innimellom, ellers er det å omgås familie og venner. Jeg har en stesønn som jeg følger opp på fotballbanen så ofte jeg har anledning. Siden vi er mye ute og spiller når andre har fri, går jeg glipp av en del bursdager, bryllup og andre merkedager, så da får jeg forsøke å ta det igjen når jeg er hjemme. Jeg er også mye ute og hører på musikk – i ulike sjangere.

Viktig med dialekt

Før vi slipper herr Trøen helt. I løpet av det siste året har vi med litt ujevnt mellomrom hatt kontakt via sms, og tekstmeldingene hans er fulle av «je» og «itte» og andre lokale dialektinnslag. Når vi setter oss ned rundt et kafébord for å gjøre dette intervjuet er det også tydelig at han i mye større grad enn mange andre i sin generasjon, har beholdt eidsvollsdialekten.

– Er dialekt viktig for deg?

– Ja, jeg synes dialekt er viktig i alle sammenhenger – og det er viktig for meg personlig å ta vare på min dialekt. Så jeg gjør mitt beste for bruke den. Jeg vil gjøre mitt for at eidsvollsdialekten skal overleve.

Helt til slutt før vi går fra hverandre spør jeg ham om hvorfor han har satset på nettopp dansebandsjangeren. Skyldes det kommersielle årsaker, at det er lettere å overleve som musiker hvis man spiller musikk som treffer et publikum som fremdeles kjøper fysiske plater – og ikke minst møter opp når bandet spiller ute? Men det vil han ikke være med på.

– Vi har en voldsom respekt for hva vi driver med, og publikummet vi opptrer for. Dette er noe vi gjør med hele hjertet. Ikke noe er påtatt. Det er dette vi elsker å gjøre – og det tror jeg publikum merker.

Rett før avisen går i trykken kommer det en e-post fra vår omreisende spellemann:

«Jeg ønsker også å få med at jeg har lært veldig mye av å få spelle med mange dyktige Eidsvoll-musikere opp igjennom åra. Og jeg håper det blir flere muligheter for det i åra framover.»

Klikk for kommentarer
Vi inviterer deg til å dele informasjon, argumenter og synspunkter. Vi ønsker fullt navn, noe som gjøre det mer interessant for andre å lese det du skriver. Vi vil ikke ha trakassering, trusler eller hatske meldinger på våre nettsider. Falske profiler blir utestengt. Vi setter pris på at du holder en saklig og respektfull tone. Husk at mange leser det du skriver. Vennlig hilsen redaksjonen. Les mer om vår moderering ->her
Facebook-kommentarer:

Våre journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig.

Vi fjerner automatisk kommentarer med obskøne ord, definert av våre moderatorer. Innlegg som rapporteres som misbruk eller spam blir vurdert av Facebooks moderatorer, og skjules automatisk for den som rapporterer.


Dersom du bryter våre debattregler, kan vi gjøre følgende:
  • Slette kommentaren din
  • Utestenge deg

Vi har ikke redaktøransvar for kommentarer som er fjernet fra offentligheten, og som kun er synlige for din private og lukkede vennekrets. Vi gjør imidlertid oppmerksom på at du som skriver et innlegg vil være personlig ansvarlig for innholdet enten dette fremsettes på våre nettsider eller overfor ditt eget lukkede nettverk med Facebook-venner. Våre journalister og moderatorer vil ikke begrunne verken fjerning av kommentarer eller utestengning av profiler, utover at det skyldes enten brudd på retningslinjene for moderering slik de fremkommer i toppen av alle kommentarfelt, eller avsløring av falske profiler.