Dinglende i lommen på en av sine krigere og med våt bleie vant kong Inge sin første seier i kamp. Det var på Minnesund i 1137.

Kongen var to år gammel, og skjønte ikke bæra av hva som foregikk. Men krige skulle han. Var man konge, hadde man vær så god å stille i kamp.

Motstanderen var for øvrig bare et par hakk bedre. Han var blind og lemlestet av krigerne til kong Inge.

KROKRYGG

Skal vi tro Snorre Sturlasson, og han er jo en del av barnelærdommen til alle nordmenn, islendinger og andre gode viking-etterkommere, så var det i slaget på Minnesund at kong Inge ble ødelagt for livet og fikk tilnavnet «krokrygg».

KAMPLEDER

Dette var i den tida da konger skulle være med i kampen og gå under sitt eget merke - enten man kunne gå eller ikke, hadde vi nær sagt.

Hvis ikke kongen var med, hvordan kunne man da finne ut hvem som hadde vunnet og hvem som hadde tapt. Det ville jo bli som å spille sjakk uten kongebrikken. Remis ustanselig, og sikker «u» på tippekupongen.

BLIND OG KASTRERT

Motstanderne konge i slaget på Minnesund var ikke stor bedre stilt enn barnekongen Inge. Magnus het han, og var ingen ringere enn sønn av Sigurd Jorsalfarer, han som rei rundt i Europa med gullsko på hesten for å vise at vi hadde det, vi også, her langt oppi Nordpol-landet.

Men salige Sigurd hadde brødre som hadde styrt Norge mens han dro til Jerusalem for å krige mot islamister. De hadde også barn, og derfor måtte Magnus kjempe for sin verdighet. Motstanderen hans var opprinnelig onkelen Harald Gille.

Det gikk heller dårlig for Magnus. Han ble tatt til fange av Harald og hans menn og torturert slik at ingen etterpå skulle ønske ham som konge - trodde de.

Harald Gilles krigere stakk ut øynene på Magnus og kastrerte ham slik at det aldri skulle komme noen arvinger og tronpredenter fra den slektsgreina. Kong Magnus ble Magnus Blinde.

FETTERE I KAMP

Alt gikk ikke slik Harald Gille og hans menn hadde forestilt seg. Harald døde, og hans to år gamle sønn, Inge, ble tatt til konge.

Magnus Blinde ble befridd fra fangenskap av Sigurd Slembe og dro til Hedmark og Oppland for å samle seg en ny hær. Det var derfor de møttes på Minnesund, de to fetterne konger, en blind og en med bleier.

I LOMMEN

- Det ble et hardt salg, og Magnus hadde størst hær, forteller Snorre Sturlasson i Haraldsønnenes saga.

Barnekongen Inge ble båret fram under slaget.

- Det er fortalt at Tjostolv Ålesson hadde ham i kjortelposten sin, og at han gikk under merket med ham, og at han kom i stor nød ved strevet og den strid han måtte stå i, forteller Snorre.

- Stormannen som gikk under kongens merke, hadde altså kongen sin på innerlommen, og i lommen på stormenn satt han vel siden, også, kan jeg tenke.

Snorre sier ikke at Inge ble truffet av sverdhogg eller piler, men folk mente altså at den medfarten han fikk på Minnesund, ble for stor for ham.

KROKRYGG

- Det var da barnekongen fikk ødelagt helsa si, forteller Snorre.

- Ryggen fikk en krok, og den ene foten var kortere enn den andre, og han var så veik at han var dårlig til å gå så lenge han levde.

Likevel var det konge Inges hær som vant.

- Etter hvert ble mannefallet størst blant kong Magnus' menn, og fremst i fylkingen falt disse, forteller Snorre og rammer opp stormennene Halldor Sigurdsson, Bjørn Egilsson og Gunnar fra Gimsan.

KVAD

Snorre har for vane å sitere en eller annen skald i forbindelse med fortellingene sine. Etter slaget på Minnesund siterer han Kolle skald som tydeligvis må ha vørt en slags hoff-dikter for den funksjonshemmede kongen.

«I kamp du øst for Minne kom,

Og kort tid etter, herre,

Mat til ravnen hæren ga med sverdhogg».

De kunne uttrykke seg, de gamle skaldene. Er det ikke så du formelig ser korpen sitte i tretoppene rundt Nynabben og gomle vikinger.

Skal vi ta skalden bokstavelig når han sier «øst for Minne», må slaget ha stått på Langset-sida, men da hadde det vel blitt slaget på Dorr.

KONGE I 25 ÅR

Vi kan vel ikke avbryte historia om kong Inge her, sjøl om ravene ble mette. Han gjorde faktisk en lang karriere på den norske trone. Konge var på den tid et svært ettertraktet yrke, og stadig vekk dukket det opp noen som ønsket å bli det. Inge måtte stadig vekk ut å forsvare jobben sin. Sjøl om han ikke nettopp var sagatida ideal når det gjaldt styrke og mandighet, beholdt han makta i noe slikt som 25 år, helt til 1161. Da ble han den drept utenfor Oslo i et slag mot brorsønnen sin, Håkon Herdebrei.