Frem til da hadde han rådd over rubanker og strekmåt i en mannsalder og undervist tusenvis av eidsvollinger i treskjæring og finsnekring.

Den smale vestlendingen, alltid kledd i støvler og blå gabardinfrakk, er godt kjent for de aller fleste som var født før 1980 og oppvokst i midt- og nordbygda i Eidsvoll.

Da jeg selv begynte på ungdomsskolen i 1992, hadde han for lengst nådd pensjonsalder uten at det stoppet ham fra å komme trofast på jobb og lære bort alt han kunne. Det var ikke lite!

Jeg hadde gått seks år på barneskolen og hørt utallige historier om Magne Verlo. Ikke så rart, ettersom både foreldrene og alle søsknene til de fleste i klassen hadde hatt ham som sløydlærer den gangen de gikk der. Da jeg dukket opp, med basketshorts, midtskill og en bekymret mine, var han blitt en gammel mann, men hadde han ikke alltid vært det? For oss elever virket det iallfall umulig at det på noe som helst tidspunkt hadde vært en tid da Verlo ikke tråkket rundt i sløydsalen på Vilberg og lot folk få vite hvor viktig det var å bruke riktig høvel. Han hadde jo alltid vært der!

Det kan virke som om enhver eidsvolling med respekt for seg selv har en historie om Magne Verlo, men jeg tør påstå at få andre har en som er like, kremt, treffende som min.

Aldri har et papirfly fløyet så lett, så godt og så målrettet som akkurat mitt papirfly gjorde den dagen Verlo var vikar for den unge læreren som var innkalt på repetisjonsøvelse i militæret. Året var 1994. Verlo hadde vært pensjonist i et par år, men dukket stadig opp i gamle trakter om det var behov for det. I 9. klasse valgfag gikk en forsiktig elev som i likhet med et stort antall andre elever opp gjennom årene er glemt for de fleste i dag. Midtskillen var borte og den bekymrede minen var byttet ut med et litt mer selvsikkert blikk. Jeg hadde likevel aldri gjort noe særlig ut av meg og var nok ganske usynlig for en streng lærer som var beryktet for å ryke i tottene på de mest fremtredende elevene. Det kom godt med denne dagen.

Det var nok aldri meningen å treffe noen. Da Verlo snudde seg vekk, løftet jeg papirflyet, brettet sammen i hemmelighet under høvelbenken, og sendte det av gårde i en elegant bue høyt oppunder taket i sløydsalen. Det lå stabilt og vakkert i luften og seilte over radene med høvelbenker og uvitende medelever. Snart forsto jeg at det uunngåelige var i ferd med å skje. Det nakne bakhodet til den gamle sløydlæreren var bare beskyttet av en pjuskete hårkrans som ikke nådde verken opp på hodet eller ned i nakken.

Det var som om han hadde en målskive i nakken og jeg var verdens fremste utøver i øvelsen papirfly mot blink. Mot enden av rommet, akkurat der Verlo sto og funderte på noe i et lite øyeblikk, duppet plutselig flyet og begynte på siste del av ferden mot målet. Stiv av skrekk forsto jeg at jeg kom til å treffe ham midt i nakkefestet. Jeg fortet meg å ta tak i pusseklossen og satte i gang med å gnikke og gnu på arbeidet som lå foran meg. Akkurat i tide. Den skarpe flyspissen boret seg langt inn i nakkeskinnet og etterlot seg en hissig rød flekk. Han forsto aldri hva som traff ham: flyet falt ned og landet under en av høvelbenkene og ute av syne før han rakk å snu seg. Alle i rommet så ned på arbeidene sine og virket svært så fokuserte i det han begynte å speide etter hva det hadde vært som stakk ham sånn i nakken. Da var det godt å være en lite synlig elev som aldri hadde gjort noe galt.

Nå er det årevis siden den gamle mannen med den strenge stemmen og de dårlige vitsene patruljerte sløydsalen på Vilberg ungdomsskole.

Han har fått sin siste hvile for lengst, og i disse tider følger sløydsalen og de andre formingsrommene etter. Formingssalen er revet til fordel for nyere og mer moderne bygningsmasse, og alle rubanker og strekmåt er solgt på loppemarked. Mon tro hva han ville si om det, godeste Magne Verlo, om han levde i dag? Jeg tror han ville ha felt en tåre eller to.

Det nye skal erstatte det gamle. Sånn har det alltid vært og sånn vil det alltid bli. Kanskje det er best sånn også, hva vet vel jeg, men i det jeg mottok en melding på Snapchat med bilde av det gamle bygget som ble revet, ble jeg fylt av en sunn dose nostalgi. Jeg fikk lyst til å være tretten år igjen, bare for et par timer. Da skulle jeg ha besøkt sløydsalen en siste gang. Jeg synes jeg kan kjenne lukten av høvelflis, sagspon og svijern. Jeg kan føle at det fine støvet setter seg på øynene og fester seg i flimmerhårene nede i halsen, og om jeg lukker øynene kan jeg høre Magne Verlo si «Baraas, kan ikkje du gå og hente eit strekmåt?»

Klikk for kommentarer
Vi inviterer deg til å dele informasjon, argumenter og synspunkter. Vi ønsker fullt navn, noe som gjøre det mer interessant for andre å lese det du skriver. Vi vil ikke ha trakassering, trusler eller hatske meldinger på våre nettsider. Falske profiler blir utestengt. Vi setter pris på at du holder en saklig og respektfull tone. Husk at mange leser det du skriver. Vennlig hilsen redaksjonen. Les mer om vår moderering ->her
Facebook-kommentarer:

Våre journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig.

Vi fjerner automatisk kommentarer med obskøne ord, definert av våre moderatorer. Innlegg som rapporteres som misbruk eller spam blir vurdert av Facebooks moderatorer, og skjules automatisk for den som rapporterer.


Dersom du bryter våre debattregler, kan vi gjøre følgende:
  • Slette kommentaren din
  • Utestenge deg

Vi har ikke redaktøransvar for kommentarer som er fjernet fra offentligheten, og som kun er synlige for din private og lukkede vennekrets. Vi gjør imidlertid oppmerksom på at du som skriver et innlegg vil være personlig ansvarlig for innholdet enten dette fremsettes på våre nettsider eller overfor ditt eget lukkede nettverk med Facebook-venner. Våre journalister og moderatorer vil ikke begrunne verken fjerning av kommentarer eller utestengning av profiler, utover at det skyldes enten brudd på retningslinjene for moderering slik de fremkommer i toppen av alle kommentarfelt, eller avsløring av falske profiler.