Mest av alt har vi nok både i våken tilstand og i søvne sunget, nynnet, memorert tekst og sett på skjønne YouTube-framførelser av sånt vi amatører skal gi til beste, for nå er det virkelig konsertsesong, må vite!

Jeg pleier å like julekortskrivingen, antakelig på grunn av latent skravlebehov. Det er jo så mange av dem jeg bryr meg om som har den frekkhet å bo langt av gårde fra begivenhetenes sentrum, altså meg, så hvordan skal en få holdt kontakten året igjennom? Jeg prøver jo på Face, men du får ikke vite stort annet om folk enn at de er glade i barn og dyr, kanskje til og med begge deler, og så blomster og solnedganger. Jeg pleier også å mase om sang, at det er sunt og morsomt. Det har jeg nemlig belegg for å mene! Mens andre rykker ut og brenner for miljø, rettferd og menneskerett og dyrenes velferd. Stort sett vet vi nok omtrent hvor vi har hverandre. Og bra er jo det! Det var saktens en grunn til at man i sin tid ble venner. Vi blir voksne, vi skifter miljø, men den innerste kjernen av det som er meg eller deg, den tror jeg forblir den samme. Eller hva?

Men, hva om noe som har skjedd i året som snart sier takk for seg har rystet, berørt, forandret oss som mennesker? Har noe gjort oss så himmelhoppende glade at vi har ropt det ut over tretoppene, har noe fått oss til å gråte nesa sår og rød? Det er det jeg skulle ønske vi kunne fortelle hverandre i julebrevene. I stedet ønsker vi hverandre vel og vakkert gledelig jul og et godt nytt år. Jada. Jeg og. Men jeg har naturligvis, og for det meste helt uten grunn, bekymret meg for familiemedlemmers helse, i tur og orden. Men reelt altså for faren min, som hadde en stor svulst på et på et nyre, ble operert og kom seg. Enda en ting å takke for! I det hele tatt, hva har jeg ikke å juble for?! Allikevel kjemper jeg stadig med den gnageren som noen kaller angst, den som ødelegger mine indre organer helt uten andre hjelpemidler enn tankenes gjentakende kriseberedskap. Jeg blir sinna og frustrert, og noen ganger aldeles handlingslammet. De enkleste ting blir svære utfordringer. Dette må det, som Øystein Sunde sier, bli mer og mere slutt på!

Derfor vil jeg si med en annen kjent størrelse: There is a crack in everyhing. That’s where the light gets in! Mitt juleønske er at både du og jeg lar lyset slippe inn gjennom sprekkene i fasaden. Jeg vet at jeg ikke blir noe mindre glad i en venn som viser seg sårbar! Blir du? God jul!

Klikk for kommentarer
Vi inviterer deg til å dele informasjon, argumenter og synspunkter. Vi ønsker fullt navn, noe som gjøre det mer interessant for andre å lese det du skriver. Vi vil ikke ha trakassering, trusler eller hatske meldinger på våre nettsider. Falske profiler blir utestengt. Vi setter pris på at du holder en saklig og respektfull tone. Husk at mange leser det du skriver. Vennlig hilsen redaksjonen. Les mer om vår moderering ->her
Facebook-kommentarer:

Våre journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig.

Vi fjerner automatisk kommentarer med obskøne ord, definert av våre moderatorer. Innlegg som rapporteres som misbruk eller spam blir vurdert av Facebooks moderatorer, og skjules automatisk for den som rapporterer.


Dersom du bryter våre debattregler, kan vi gjøre følgende:
  • Slette kommentaren din
  • Utestenge deg

Vi har ikke redaktøransvar for kommentarer som er fjernet fra offentligheten, og som kun er synlige for din private og lukkede vennekrets. Vi gjør imidlertid oppmerksom på at du som skriver et innlegg vil være personlig ansvarlig for innholdet enten dette fremsettes på våre nettsider eller overfor ditt eget lukkede nettverk med Facebook-venner. Våre journalister og moderatorer vil ikke begrunne verken fjerning av kommentarer eller utestengning av profiler, utover at det skyldes enten brudd på retningslinjene for moderering slik de fremkommer i toppen av alle kommentarfelt, eller avsløring av falske profiler.