Det var en mørk kveld nylig det skjedde. Det var tåkete og kjøreforholdene var gufne. Jeg passerte Nygård i Eidsvoll på veg til litt trimming.

Mens jeg passerte området ved Bøn stadion, akkurat der hvor gatebelysningen slutter kom det en bil imot. Jeg kjørte ikke fort, men syntes lyset fra den møtende bilen var ubehagelig skarpe og reduserte farta ytterligere. Jeg lå godt ute til høyre i mitt kjørefelt.

Totalt uforberedt var jeg da det smalt. Det var ikke støtfangeren eller høyre skjerm det smalt i. Det var høyre speil. Helt automatisk hogger jeg inn bremsen og vrenger ut mot midten av vegen rett etter at den møtende bilen hadde passert. Med en gang forsto jeg ikke hva som hadde skjedd, men med «harahjerte» og høy puls tok det ikke lange tida før jeg forsto.

En mann sto et stykke bak bilen og jeg åpnet døra og gikk ut. Jeg innrømmer at jeg var litt smågretten og morsk og var dermed litt skarp i «kjeften». Han var imidlertid uskadd. – Jeg skvatt bare litt, smilte han. Jeg skvatt ikke. Jeg holdt på å pisse på meg av redsel.

De gående har en like stor rett som en bilist, eller en syklist for den sakens skyld til å bruke offentlige veger. – Vi skal dele på vegen og ta hensyn til hverandre, sa sjåførlærer Holdhus da jeg for flere generasjoner siden sikret meg «lappen». Problemet er at vi ikke er likeverdige. Treffer jeg en løpende mosjonist med bilen, har vedkommende dårlige odds.

Hvor mye lenger ut til høyre skulle jeg hatt bilen før det hadde smelt? Det er snakk om centimeter eller kanskje millimeter. Hadde jeg kjørt ham ned, er sjansen fryktelig stor for at han ikke hadde overlevd.

I perioden etter har jeg tenkt mye på hvordan det ville ha vært å leve med vissheten kom at jeg hadde tatt et liv. Jeg hadde ansvaret for at et barn hadde mistet sin far eller at hans kone hadde blitt enke, eller at et foreldrepar hadde mistet sin sønn. Det er en grusom tanke at man med en bitte liten dreining på rattet kunne vært drapsmann. Om man juridisk ville blitt dømt eller frikjent er nesten uinteressant. Bare vissheten om å være den direkte årsaken til at liv hadde gått tapt er mer enn ille nok.

Mannen jeg traff hadde på seg ei overtrekksjakke med refleks som kanskje hadde virket en gang. Det var sydd på noen smale refleksbånd men da jeg lånte jakka hans og stilte meg i vegrenna, mens han satte seg inn i bilen og satte på lyset, viste det seg at refleksen knapt hadde effekt. Da fikk virkelig trimmeren en aha-opplevelse.

Moralen er: bruk ny og effektiv refleks hvis du er ute i høstmørket. Jeg orker ikke tanken på å være drapsmann!

LES OGSÅ: – Viktig å bli sett på høstmørke veger

Klikk for kommentarer
Vi inviterer deg til å dele informasjon, argumenter og synspunkter. Vi ønsker fullt navn, noe som gjøre det mer interessant for andre å lese det du skriver. Vi vil ikke ha trakassering, trusler eller hatske meldinger på våre nettsider. Falske profiler blir utestengt. Vi setter pris på at du holder en saklig og respektfull tone. Husk at mange leser det du skriver. Vennlig hilsen redaksjonen. Les mer om vår moderering ->her
Facebook-kommentarer:

Våre journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig.

Vi fjerner automatisk kommentarer med obskøne ord, definert av våre moderatorer. Innlegg som rapporteres som misbruk eller spam blir vurdert av Facebooks moderatorer, og skjules automatisk for den som rapporterer.


Dersom du bryter våre debattregler, kan vi gjøre følgende:
  • Slette kommentaren din
  • Utestenge deg

Vi har ikke redaktøransvar for kommentarer som er fjernet fra offentligheten, og som kun er synlige for din private og lukkede vennekrets. Vi gjør imidlertid oppmerksom på at du som skriver et innlegg vil være personlig ansvarlig for innholdet enten dette fremsettes på våre nettsider eller overfor ditt eget lukkede nettverk med Facebook-venner. Våre journalister og moderatorer vil ikke begrunne verken fjerning av kommentarer eller utestengning av profiler, utover at det skyldes enten brudd på retningslinjene for moderering slik de fremkommer i toppen av alle kommentarfelt, eller avsløring av falske profiler.