Det er en stor og dramatisk nyhet. For EUB. For lokalavisene i Oppland. Raskt blir det en riksnyhet. Det skjer ikke så mange drap i Norge. I fjor ble det registrert 25 drapssaker. Ethvert drap har stor nyhetsinteresse.

På stedet i Feiring oppstår det raskt rykter. Noen mener at det har vært skyting. Journalistene forsøker å få svar fra politiet, men de vil verken bekrefte eller avkrefte dette. Basert på antakelser og vage ikke-bekreftede vitneobservasjoner begynner de første avisene å skrive om mulig skyting. Riksavisene plukker opp saken og henviser til lokalavisene, uten egne kilder. NTB sender ut flere meldinger hvor skyting er nevnt.

Senere på dagen publiserer VG en stor og grundig sak. I utgangspunktet et imponerende journalistisk arbeid. De har gjort en grundig jobb. Har snakket med mange. Avisen konkluderer med at kvinnen er skutt. Dette blir raskt sitert av andre. NTB sender ut en ny artikkel som slår fast at kvinnen er skutt. NTBs sak publiseres i nettaviser over hele landet. På kvelden blir den siktede mannens forsvarer intervjuet. Han avviser at kvinnen er skutt. Onsdag morgen forteller politiet at kvinnen er drept med kniv. I skrivende stund er det ingenting som tyder på at det er avfyrt skudd.

Vi skal ikke sitte på vår høye hest og klage på andre medier. Vi bommer altfor ofte på detaljer vi også. Men i akkurat denne saken var vi ekstra forsiktige. Vi ønsket ikke å videreformidle opplysninger som ikke var bekreftet, og opplevde dermed å få tilbakemeldinger av typen: «Har dere ikke fått med dere at kvinnen er skutt?»

En lærepenge i denne saken, og mange andre, er at ting haster ikke så mye som vi tror. Det er verken riktig eller nødvendig å gå ut med alle opplysninger, rykter og tips som måtte komme inn. Mediene skal ikke slavisk forholde seg til informasjon fra politiet og offisielle aktører. Det er riktig å snakke med alternative kilder, og stille kritiske spørsmål. Men vi må ikke være så ivrige med å være først ute, at vi glemmer at det vi formidler skal være sant.