Det har kommet meg for øret at enkelte i vårt distrikt har byttet politisk parti ene og alene på grunn av ulven. Det er ikke først og fremst de som hopper fra Arbeiderpartiet til Senterpartiet som bekymrer meg, disse partiene er uansett styrt av det samme sosialistiske tankegodset og er sånn sett den samme ulla.

Bekymringen kommer snikene når ellers så fornuftige mennesker mister gangsynet. Jeg tenker på dem som går fra blått til rødt, i den tro at Senterpartiet skal få gjennomslag for å felle flere ulv. En slik tankegang er i beste fall naiv. Det begrunner jeg med rovdyrpolitikken til Senterpartiets samarbeidspartnere på sosialistisk side. SV, MDG og Rødt ønsker langt flere ulv i norsk natur. Dette er partier som Sp er nødt til å forholde seg til ved et eventuelt regjeringsskifte, enten som partnere i regjering eller som støttepartier i Stortinget. Tro meg, disse småpartiene vil komme på vippen, de får mye makt og de vil verne om ulven!

Hva med jumbopartner Arbeiderpartiet? Som vanlig er Arbeiderpartiet dyktige til å dobbeltkommunisere, hensikten er selvsagt å hanke inn velgere på begge sider av ulvedebatten. Å forstå hva partiet egentlig mener i denne og i øvrige saker er få forunt å mestre. Jeg velger derfor å lene meg på det som står i partiprogrammet, der er de i alle fall tydelige på at de vil forholde seg til rovdyrforliket. I klartekst betyr det å videreføre dagens ulvepolitikk.

En stemme til Senterpartiet, er en stemme til et sosialistisk eksperiment ledet av Jonas Gahr Støre. Kjære venner, gresset er ikke grønnere på den andre siden av gjerdet. Ei heller for oss ulvemotstandere!