Det betyr ikke at jeg gikk veldig mange skirenn. Langt ifra. Riktignok deltok jeg på noen skikaruseller i mine yngre dager, men jeg oppsøkte nok startstreken kun under lett press fra foresatte, fordi det var sånt man «burde drive med».

Jeg ble attpåtil beskyldt for å ikke like å bli svett. Såpass motvillig var jeg.

MESTRINGSFØLELSEN?

Det handla selvfølgelig ikke om å bli svett eller ikke. Jeg spilte jo håndball, må jeg si til mitt forsvar. Nei, det handla om hvor lite man liker ting som man kjenner at man mestrer dårlig. Og jeg var ganske enkelt ikke så god på ski.

Jeg likte ikke å komme sist – hvem gjør vel det? – og jeg likte absolutt ikke at noen kom halsende bak meg og ga meg følelsen av at jeg var et brysomt hinder på deres vei mot pallen. At de måtte rope «løype!» for at jeg skulle komme meg ut av sporet «deres».

IDEALTID ER TO RUNDER

«Du kan jo gå på idealtid, da!» ble lansert som et velment tips, så var det ikke nødvendig å gå så innmari fort. Da er kunsten i stedet å gå så likt som mulig – to ganger. Jeg syntes det var et rart konsept, for hvem vil gå to runder når man kan slippe unna med én?

PRESSET ER BORTE

På et eller annet tidspunkt vokste jeg likevel av meg angsten. Nå liker jeg godt å gå på ski, og jeg trenger ikke konkurrere mot noen – bortsett fra noen sprintøvelser mot to gutter på ti og tolv år, der jeg tar tapene som en mor.

Og til tross for snøfattig vinter og doping i toppidretten, er det godt å se at over 700 unger stilte på startstreken da Dæhlieløpet ble arrangert for 20. gang i Maura forrige helg. 700!

GAMMEL SKISTJERNE

Forhåpentligvis synes de det var gøy, de fleste av dem. Moro med konkurranse, startnummer og gullmedaljer. Og forhåpentligvis klarte de å skli ordentlig på skia, med tyngdeoverføring og fraspark – uten for mye prestasjonsangst.

Og kanskje syntes de ikke det var rart i det hele tatt, å bli sekundert av ei gammel skistjerne som la opp som profesjonell ti år før de selv ble født …

Å følge i skispora til Bjørn Dæhlie klarer uansett de færreste av oss. Ikke er det lett å følge han på barmark, heller.

MÅLT MOT DÆHLIE

I min tid ved Eidsvoll videregående skole, sto Skovsethrunden på timeplanen i gym’en minst én gang i året. Kanskje den gjør det fortsatt? Den skulle i alle fall løpes på tid, etter et skjema der beste karakter var satt ut fra hvor fort det var menneskelig mulig å komme seg gjennom. Og hvem hadde bestemannsrekorden? Bjørn Dæhlie, så klart – fra en gang midt på 1980-tallet.

Jeg fikk ikke seks i gym, for å si det sånn. Men jeg kom meg rundt, uten at noen trengte å rope «løype».

SOMMERMENNESKE

Og nå skal jeg ikke påberope meg å ha vært i skauen på ski hver helg i vinter, men noen turer fra Hermodsplass og på Feringsåsen er det blitt. Fine turer, med sol og mestringsfølelse.

Og for oss erklærte sommermennesker er det heldigvis mye aktivitet å se fram til – uten ski på beina og med kald saft i varm kropp.

Jeg fikk ikke seks i gym, for å si det sånn.

LES OGSÅ: «Si ja» skal være mottoet for 2017. Hvorfor skal du ikke si ja?