Paradoksalt nok trekker Øystese fram et uvanlig enkelttilfelle der det ikke er innført straffetiltak: En mor som takker for at hun har fått gutten sin tilbake etter at han skal ha sluttet med hasj, som følge av at politiet har fulgt ham opp uten å straffe.

Enkelttilfellet fremstiller en fornøyd mor uten at guttens synspunkter kommer frem, det overskygger alle tilfellene der det gikk dårligere på grunn av politiets metoder og alle de man aldri nådde fram til. Gutten i fremstillingen hadde ikke fått rusproblemer, men det fremstilles som om moren nesten mistet sitt barn.

Dette er drøy kost. Over 90 prosent av de som bruker cannabis, får aldri problemer. Faktisk er det slik at alkohol er langt mer avhengighetsskapende og skaper større utfordringer. Hadde det vært så enkelt som politimesteren sier, ville ikke debatten om rusforebyggende arbeid gått så varmt som den gjør og vi hadde ikke vært på vei inn i en ny rusreform. Det er veldig fint med engasjement og det er forståelig at forandring ikke alltid fryder, men Øystese tar feil i sine spådommer og premisser.

Det er under kriminaliseringsregimet de siste 50 årene, at cannabisbruken blant unge har vokst til å bli ansett som et samfunnsproblem. For å få mest mulig profitt til minst mulig risiko, har markedet gradvis økt styrkegraden og etterhvert utviklet syntetiske varianter. Før den tid, da cannabis var noe som ble solgt som medisin på apotekene, var det ansett som totalt uinteressant for ungdom flest og langt mer harmløst.

Men det er riktig som Øystese skriver, at noen unge debuterer på illegale rusmidler før de har prøvd alkohol. Det har å gjøre med det faktum at cannabis er mer tilgjengelig enn alkohol blant unge, i land der cannabis er forbudt og tilgangen til alkohol er strengt regulert. Forbudet gjør at man mangler reguleringsverktøy. Canada legaliserte cannabis i 2018, nettopp for å beskytte unge mennesker fra cannabismarkedet.

Da gjeldende forbudspolitikk og den følgelige kriminalisering ble adoptert fra USA ,via FN på 60-tallet, blomstret cannabisbruken opp blant de i opposisjonelle miljøer og de i opposisjonell alder. Særlig blant unge som levde i et slags utenforskap eller som var kritiske til myndighetenes politikk. Konsekvensen av denne politikken, er at cannabisbruken har gått fra å tilhøre en relativt liten subkultur til å være tilgjengelig blant ungdom flest.

Trusselen om straff fra voksensamfunnet, skaper tilleggsfunksjoner for bruken. Den stimulerer for spenning, tilhørighet, frihet og protest. De færreste unge som er i ferd med å få problemer med bruken, våger å kontakte voksne tillitspersoner fordi de frykter å bli møtt med skuffelse, fordømmelse, sanksjoner og straff. Kampanjene med skrekkpropaganda overfor foreldre og skoleungdom forsterker slik frykt.

De siste 20 årene har reaksjonene mot bruk og besittelse blitt gradvis nedtonet. I følge Anne-Line Bretteville Jensen ved Folkehelseinstituttet har andelen 15-16 åringer som har prøvd hasj likevel vært uendret siden 2007. I det siste har det skjedd en svak økning og signalene om den kommende rusreformen har fått skylden for dette. Men økningen begynte året før signalet ble sendt ut, altså i 2015. Dette er en internasjonal trend, og kan ikke ha med debatten i Norge å gjøre. Det finnes ingen forskning som viser at mindre kriminalisering, fører til økt bruk. Derimot finnes det mye forskning på at kriminalisering er et unyttig verktøy i forhold til utbredelse, også blant unge.

I Oslo Øst har man de siste årene, mer enn doblet antall «forebyggere» i politiet. Samtidig rapporterer politiet at det i denne perioden har vært en foruroligende økning i kriminalitet og antall gjengangere i samme område. Om man skal ta politiets beskrivelser av situasjonen på alvor, så har politiinnsatsen i alle fall ikke redusert problemene.

27. Mai inviterte Rusreformutvalget til sin eneste konferanse, på bakgrunn av bekymringer for det rusforebyggende arbeidet overfor ungdom. Navnet på konferansen var: Hva med barn og unge etter avkriminalisering?

Ole Røgeberg ved Fritch-senteret fortalte der at han har gjennomgått en rekke studier og finner liten eller ingen sammenheng mellom streng/liberal lovgivning og forskjell i bruksmønster.

Professor Willy Pedersen påpekte at de som blir tatt for cannabisbruk har felles kjennetegn: Lav sosial klasse, trøbbel på skolen og foreldre med rusproblemer. Sjansen for å bli straffet for narkotikabruk er sju ganger høyere om du kommer fra et hjem hvor foreldrene har lav utdanning. Da er det på sin plass å spørre seg om en annen politikk vil være mer generelt forebyggende enn den gjeldende.

På denne konferansen var det ingen som kunne konkludere med at såkalte ruskontrakter har noen effekt heller. Det er mer sannsynlig at det gripes tilfeldig inn overfor cannabisbrukere på grunn av intoleranse for bruken, enn at innsatsen målrettes overfor de som faktisk har rusproblemer. De som kommer godt ut av det med ruskontrakter, er de som uansett ikke ville fått noen problemer med cannabisbruk i utgangspunktet. De som ikke kommer godt ut av det, hadde nok problemer fra før. Bruken av ulovlige rusmidler er langt mer utbredt blant de som kommer fra familier med god økonomi, enn blant de med mindre god økonomi. Samtidig er det langt større risiko for å bli avslørt om man kommer fra lavere sosiale lag.

Dette gjør at politiet er med på å forsterke sosial urettferdighet, og følelse av utenforskap. Siden den gjeldende oppfølging av unge rusbrukere, viser seg å nå skjevt ut i brukergruppen og slå dårlig ut på statistikken, er det på høy tid at man spør seg om dette er en oppgave for politiet. Særlig i en tid der politiet dropper stadig flere oppdrag og har stadig mindre kapasitet til å følge opp de oppdragene de tar.

Til slutt litt om nytten ved kriminalisering av brukere for å kunne ta bakmenn. Hvem tror man at en ung bruker som tas av politiet vil peke på, om vedkommende presses til å peke ut en bakmann. Tror man at det er den største og farligste, eller er det enklere å peke på en som man ikke er så redd for? Svaret gir seg selv. Så det å jobbe nedenfra og oppover for å avdekke «bakmenn», er både lite effektivt og det har den effekten at det kun er de største og farligste som står igjen i markedet. Dette er årsaken til at de som i dag jobber med organisert kriminalitet, ikke bruker slike arbeidsmetoder. Politiet har begrensede ressurser, og altfor mange uløste oppgaver. De bør ikke lenger sløses bort.

Klikk for kommentarer
Vi inviterer deg til å dele informasjon, argumenter og synspunkter. Vi ønsker fullt navn, noe som gjøre det mer interessant for andre å lese det du skriver. Vi vil ikke ha trakassering, trusler eller hatske meldinger på våre nettsider. Falske profiler blir utestengt. Vi setter pris på at du holder en saklig og respektfull tone. Husk at mange leser det du skriver. Vennlig hilsen redaksjonen. Les mer om vår moderering ->her
Facebook-kommentarer:

Våre journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig.

Vi fjerner automatisk kommentarer med obskøne ord, definert av våre moderatorer. Innlegg som rapporteres som misbruk eller spam blir vurdert av Facebooks moderatorer, og skjules automatisk for den som rapporterer.


Dersom du bryter våre debattregler, kan vi gjøre følgende:
  • Slette kommentaren din
  • Utestenge deg

Vi har ikke redaktøransvar for kommentarer som er fjernet fra offentligheten, og som kun er synlige for din private og lukkede vennekrets. Vi gjør imidlertid oppmerksom på at du som skriver et innlegg vil være personlig ansvarlig for innholdet enten dette fremsettes på våre nettsider eller overfor ditt eget lukkede nettverk med Facebook-venner. Våre journalister og moderatorer vil ikke begrunne verken fjerning av kommentarer eller utestengning av profiler, utover at det skyldes enten brudd på retningslinjene for moderering slik de fremkommer i toppen av alle kommentarfelt, eller avsløring av falske profiler.