Her står jeg som et bygningsmessig smykke

og feirer tusen år som samlingssted

for folk i glede, sorg og lykke,

og for dem som søker trøst og sjelefred.

Jeg minnes gamle Tjodrek munk fortalte,

da jeg reistes her i korsform av granitt,

at helgenkongen Olav selv befalte,

her skulle Guds hus ligge høyt og fritt.

Med utsikt over elva reistes kirke

av eidsvollinger født i åsatro,

og materialet var det vanlige virket

som vikingbønder skjønte og forsto.

Men gran og furu råtner og forsvinner

selv det som til Guds ære er blitt vigt.

Den gamle kirken var snart bare minner

mens kristendommen tenker på lang sikt.

Her trengtes bedre, tyngre materialer

som kunne stå i tusen år og mer.

Det var da jeg ble blant landets katedraler,

et vitne uten ord til alt som skjer.

Jeg bygdes i ei tid med krig i landet,

mens paven hadde kongen vår i bann.

Og siden har jeg selv, Gud vet, fått sanne,

hva det vil si at hus og kirke står i brann.

Jeg husker Håkon Håkonsson som knelte

for seir mot ribbunger i slag.

Jeg hørt alle lagdommerne som delte

ut harde straffer etter Eidsivaets lag.

Det kom ei tid med nedgang for oss alle,

da lukt av røkelse og katolsk sang forsvant.

Jeg begynte selv så smått alt å forfalle,

men reiste meg av asken, så og vant.

Jeg ble igjen et sentrum for de store

da grunnlovsmenn i kirken søkte bønn,

og siden har jeg ofte latt meg more

av gamle Wergeland og prestens diktersønn.

Men atter skulle katastrofen ramme,

da lyn slo ned i tårnet -83,

og ilden hele kirken tok i flamme,

alt unntatt veggene – de fikk stå i fred.

De gamle murer, helt fra 1100-tallet

ble fundament for kirken nok en gang,

og kirkeklokker kunne atter kalle

til gudstjeneste og kristen salmesang.

Ulykker kommer sjelden helt alene.

Det er et ordtak alle kjenner godt,

og det er nær en sannhet, vil jeg mene,

etter all erfaring jeg med sorg har fått.

For første sommer i det nye tusenåret

ble jeg igjen hardt angrepet av ild.

Og også denne gangen ble jeg kraftig såret,

men ikke dødelig, får jeg legge til.

For, som du ser, har jeg fra asken atter reist meg

og som et landemerke midt i bygda står,

Jeg er Guds hus som viser frelsens glade veg,

slik jeg har gjort det gjennom tusen år.

LES OGSÅ: Prester i Eidsvoll siden 1300-tallet