• DØDSANNONSEN. 11. august døde Per Strandvik etter en overdose. Det var brødrene som fant han.
  • DØDE. Per Strandvik ville bare leve. Likevel døde han, etter en overdose heroin. Brødrene fant han livløs, i stolen hjemme i Maura. Foto: Privat

«Han har vært rusfri siden 22. desember 2015 og ønsker å holde fokus på framtiden.» Utdrag fra rapport skrevet på psykiatrisk avdeling, Ahus, 21. januar 2016.

SLUTTEN

De hadde ikke hørt et ord fra Pelle på lenge. Ikke at det var uvanlig, han kunne forsvinne sporløst og dukke opp igjen like plutselig. Derfor var det heller ingen som tenkte spesielt hardt over at han ikke hadde gitt lyd fra seg på en stund. Likevel var det et eller annet som ikke stemte for brødrene Kim og Hans-Håkon. Han hadde vært borte for lenge. Ikke sagt det han pleide å si. De bestemte seg nok en gang for å se om han var hjemme. Det var da de fant han, sittende i stolen i sin egen stue, livløs. Det var 14. august 2016 og Per Strandvik var død.

VIRKET SÅ MOTIVERT

«Pasienten har ikke tidligere vært i langtidsbehandling, noe som nå vurderes riktig og viktig å rette seg mot. Pasienten viser seg nå mer tilgjengelig og klar i sitt uttrykk, er velstelt og rolig og gir god kontakt.» Utdrag fra rapport skrevet på psykiatrisk avdeling, Ahus, 21. januar 2016.

– Det kjennes så meningsløst, sier mamma Dina Strandvik og retter seg i ryggen.

– Selvsagt er ethvert overdosedødsfall meningsløst, legger hun til, før hun fortsetter:

– Pelle ville så veldig gjerne ut av det. Han gjorde alt han kunne. Men så døde han av en overdose. Vi får kanskje aldri svar på hvor det sviktet. Jeg vil gjerne fortelle om Pelle og om historien hans, for det er vanskelig å forstå at den norske rusomsorgen gir tunge narkomane timeavtaler som alle vet de ikke kommer til. Og møter de ikke opp, mister de behandlingstilbudet. Hvordan skal en heroinmisbruker som knapt husker sitt eget navn være i stand til å administrere slike avtaler. Og det er vanskelig å forstå hvordan man kan tro at tunge narkomane blir friske av å være hos en psykolog et par ganger i måneden. Jeg har ingen å kritisere, men har mange spørsmål, sier Dina Strandvik.

SEKS ÅR TIDLIGERE - 2010

Per Strandvik bestemte seg for å slutte med narkotika i 2010. Han var 22 år gammel og hadde allerede flere år bak seg som rusmisbruker. Det startet da han var 14, som for så mange andre med hasj. Senere utvidet han repertoaret med amfetamin og kokain. Han eksperimenterte også med å røyke heroin. I 2010 hadde det kommet til et punkt hvor han ville sette en stopper for det hele, komme seg på beina, leve et normalt liv. Derfor la han seg inn på evangeliesenterets institusjon Østerbo. Der beskrev han misbruket, særlig av kokain, som altomfattende. Journalene inneholder flere tanker og drømmer, men også en realistisk Pelle som forsto at han måtte gjøre en innsats for å bli rusfri. Men Østerbo var ikke stedet for han. Etter noen uker skrev han seg ut. Han våknet i Amsterdam, og kunne ikke huske hvordan han kom seg dit. Den 22 år gamle utdannede kokken var langt nede.

RUNDDANSEN STARTER

«Det var blant annet episoden i Amsterdam som gjorde at pasienten ble henvist til ruspoliklinikken på Jessheim fra NAV Nannestad. Pasienten har nå ikke rust seg siden sommeren, og er innstilt på å holde seg unna rusmidler.» Utdrag fra poliklinisk notat, Jessheim ARA, 22. oktober 2010 .

Psykologen har tegnet med tusj på tavlen som henger på veggen foran Pelle. Det har form av et kart, figurer med navn på viktige personer i Pelles liv. Far og mor, søsken, kamerater. Stressmomenter, avvisninger, angst og depresjon. Det blir bestilt time hos økonomisk rådgiver. Timen er over, og dagene går.

Det blir stille fra Pelle. Han møter ikke opp til timene. Han melder ikke avbud, bare dukker ikke opp. Men den 20. desember 2010 kommer han, denne gangen uten time, og sier at han trenger hjelp med en gang. Han har det vondt etter å ha sprukket på heroin. Psykologen sitter opptatt med en annen pasient, og han får time dagen etter klokken 12.

Dina Strandvik, moren til Pelle, har blikket festet på noe mellom gulvet og taket på kafeen der vi sitter og snakker. Hun sier hun håper Pelle sitt navn ikke kommer til å bli tilsmusset ved at hun snakker om han i avisa.

– Jeg kjente Pelle. Han var en gutt som var fanget i rusen, men som brukte all sin tid på å komme fri. Han ville det så veldig, sier hun.

MØTER IKKE OPP

Den 21. desember kommer ikke Pelle til timen. Han snakker imidlertid villig på telefonen, og sier at han forsov seg og at det går mye bedre i dag. Han får først en ny time 23. desember, lille julaften, som blir avlyst og deretter en ny time 4. januar. Da kommer Pelle som avtalt. I timen forteller han om perioden før jul, hvordan han gruet seg, hvordan han havnet i en «tankeboble». Han tok piller for å håndtere tankene. Han fortalte også at han hadde reist til Oslo og kjøpt heroin rett etter at han hadde vært innom klinikken 20. desember, da han fikk beskjed om at psykologen var opptatt. Pelle sa at han sannsynligvis ikke ville ha sprukket dersom han hadde fått medisiner der og da. Til psykologen sa Pelle at det farligste var å havne i en «tankeboble» med negative tanker. Samtidig ble det avtalt at Pelle skulle begynne på et truckførerkurs i regi av NAV.

– Denne episoden er et godt eksempel, kommenterer Dina Strandvik.

– Pelle strekker ut en hånd og ber om hjelp, og får en time dagen etter. I mellomtiden har han ruset seg på heroin, sier mamman til Pelle.

AVSLUTTES

«Samtale med Nannestad kommune. De får ikke tak i pasienten, og vi blir derfor enige om å avslutte ham i denne omgang. Han kan rehenvises ved eventuelt senere ønske/behov.» Utdrag fra journal, Jessheim ARA, 4. mai 2011.

Det avtales flere avtaler på klinikken på Jessheim i tiden som går etter 4. januar 2010, men der er de i ferd med å vurdere å stryke ham fra pasientregistret på grunn av manglende oppmøte og problemer med å få kontakt med han. Det går et år uten at det noteres noe nytt, og den 4. mai settes det strek. Pelle har tatt truckførerbevis, og trives etter sigende godt i sin nye leilighet. Den 9. mai 2011 får NAV og fastlege et brev fra klinikken der de skriver at han ikke er utredet godt nok til å kunne få en diagnose, at det er sannsynlig at Pelle vil ha behov for oppfølging senere, men at han da vil trenge en ny henvisning.

FRAM OG TILBAKE

«Det bør vurderes om det er mulig å få til et poliklinisk forløp i spesialisthelsetjenesten så lenge pasienten ikke har et fast bosted og så lenge kommunen ikke har jevnlig kontakt med pasienten. Dette bør være veletablert før eventuell ny henvisning til ruspoliklinikk.» Utdrag fra epikrise, psykisk helsevern Ahus, 15. januar 2013

Pelle ruser seg jevnlig. Systemet vet ikke lenger hva de kan gjøre for å få den framoverlente og motiverte Pelle tilbake på rett kjøl. Mamma Dina er fortvilet, det samme gjelder alle som omgir Pelle, nære som litt mer distanserte.

– Å være mamma til en rusmisbruker er en frustrasjon som aldri gir seg, som man har med seg i senga om kvelden og står opp med om morgenen. Jeg visste at Pelle ruset seg, og jeg visste hvorfor han ikke kom til timene som var satt opp. Og når systemet gir opp, hva skal man gjøre da, sier Dina Strandvik.

MANGLET TILLIT

«Pasienten forteller å ha holdt seg rusfri uten sprekk, og mottar injeksjoner med Naltraksone. Han forteller at han føler seg både oppløftet og med håp for framtiden. Samtidig opplever han manglende oppfølging, da særlig knyttet til økonomiske forhold.» Fra politiklinisk notat, rus og avhengighet Jessheim ARA, 5. mai 2015.

I løpet av mai 2015 gir Pelle uttrykk for å ha det bedre. Men økonomien plager han. Han har så mange ubetalte regninger at han har fått skrekk for å åpne brev som kommer i posten. Dermed får han heller ikke med seg innkallinger til nye behandlingstimer. Da Pelle får tilbud om å få hjelp til å takle brev-angsten takker han ja. Den 1. juli får imidlertid Pelle ny behandler og den 17. august møter han ikke til avtalt time. Han møter heller ikke til time 24. august. Men den 31. august får klinikken vite at NAV har godkjent et oppholdt på Hivjubakka i Hallingdal, det private behandlingsopplegget som Henning Olsen fra Nannestad står bak. Pelle reiser til fjells, og der klarer han å holde seg rusfri i flere uker.

HAR IKKE BOLIG

Etter oppholdet i Hallingdal reiser Pelle hjem, friskere enn på lenge om med ny motivasjon i bagasjen. Tilbake i hverdagen er det imidlertid vanskelig å holde den gode kursen. På høsten blir Pelle lagt inn på behandlingstilbudet P22, men den 26. oktober 2015 blir han utskrevet etter å ha ruset seg. Han har ikke telefon, ikke bolig, og ingen vet hvor han er. «Vi er enige om å avvente videre tiltak, vi får ikke gjort noe så lenge vi ikke får kontakt med pasienten» skrives det i journalen. Den 12. november bestemmes det at Pelle vil miste tilbudet om legemiddelassistert rehabilitering (LAR) dersom han ikke møter opp. Nannestad kommune er våkne og sier at de er redd det betyr større fare for overdose.

FLERE OVERDOSER

«Etter en del akutte innleggelser på sykehus, i etterkant av overdoser, er nå pasienten på Evangeliesenteret i Porsgrunn. Han har selv tatt kontakt der.» Fra journal, Jessheim ARA, 4. januar 2015

– Han fikk hjelp da han møtte opp selv, sier Dina Strandvik, og ser ned i bordplaten foran seg. Hun har snakket om sønnen i en time, tydelig og kraftfullt. Sønnen som ville bli kokk og klare seg selv og leve et helt normalt liv. Det ble flere overdoser gjennom 2015. Og Pelle er inn og ut av institusjonene. Men truckførerbeviset og kokkeutdanningen gir han håp for framtida. Det sier han også til behandlerne sine, og til moren. Den 21. januar 2016 har Pelle vært rusfri siden 22. desember. Inntil da har han blitt behandlet med motgift fem ganger på gata i Oslo. Den 21. januar skrives det også flere mål for Pelle sin framtid: Å bli totalt rusfri, arbeide seg mot et normalt liv, eget bosted og å begynne å jobbe.

– Men slik gikk det ikke. Jeg lurer på om vi kunne gjort noe annerledes, sier Dina Strandvik.