I innlegg her i avisen har det kommet kraftige angrep på meg. Bakgrunnen er at jeg som leder for Rovviltnemnda i Oslo, Akershus og Østfold, i forbindelse med vedtaket om lisensfelling av ulv neste vinter, pekte på at det finnes flere tiltak som muligens kan bidra til noe færre tap av beitedyr. Selvfølgelig kan ikke selv den sprekeste sau løpe fra ulv.

Når beitedyr og rovdyr finnes i samme område så vil det bli tap. Stortinget har bestemt at vi skal ha rovdyr i Norge. Dette er virkeligheten, enten vi ønsker mer eller mindre av det. Det nytter dermed ikke å kreve at det å skyte rovdyr skal være den eneste måten å få ned tap eller å støtte distrikter på. Selv om det er rovdyrsoner vil en del dyr bevege seg ut over disse.

Uavhengig av hva vi mener om det spørsmålet må vi derfor diskutere hvordan vi kan begrense tap og støtte distrikter på andre måter. Hvis debatten bare skal handle om antall ulv i Norge kan den i verste fall fungere som en lynavleder for en statlig politikk som jevnt og trutt har svekket norsk landbruk og Norges selvforsyningsgrad.

Skiftende regjeringer har lenge drevet fram en sentraliseringspolitikk som har gjort det vanskeligere for små og mellomstore bruk. Hovedfokus har vært billigere kjøtt og landbruksprodukter. Miljøpartiet De Grønne mener at regjeringen heller bør jobbe for at bonden får bedre betalt, og at forbrukerne bør akseptere å betale mer for maten i butikkene. Så får vi heller stillere strengere krav også for import.

Dagens landbrukstilskudd gjør det tilnærmet umulig å drive lønnsomt, særlig om det forventes mer bruk av beitedyr med lavere kjøttvekt, selv om disse skulle klare seg noe bedre. Dermed er det storsamfunnets ansvar å endre og styrke tilskuddsordningene, slik at vi sammen kan utvikle et mer bærekraftig landbruk. Dette er viktig for Miljøpartiet De Grønne, også fordi vi har et mål om å øke selvforsyningsgraden på norske ressurser.

En enslig ulv i jaktmodus vil ha tendens til å fortsette jakten om den fortsatt er omgitt av byttedyr etter at ulven har drept den første. Om andre saueraser med et annet reaksjonsmønster kan bidra til at større deler av saueflokken blir spart så mener jeg det er verdt å undersøke. Noen av de største sauetapene skjer når streifulv, ofte fra Sverige, jakter alene. Da ser vi sauemassakrer hvor det ikke bare tas en eller to, men iblant titalls. Etablerte ulveflokker har et annet jaktmønster og vil oftest ta elg. Ulvene tar den elgen de har sett seg ut og resten kommer seg bort. Med andre ord har det betydning hvordan dyr opptrer i møte med rovdyr. Vi ser også at det vanligvis er lavere tap med storfe.

Kanskje kan noen eldre saueraser ha bedre antipredator-atferd enn dagens sauer. Uansett tror jeg ikke raser er noen hovedsak, men i høyden et av flere tiltak som kan være gunstige for dyrevelferd og landbruksnæringen. Å peke på slike muligheter innebærer ikke kritikk av bøndene. Snarere har jeg forståelse for at det er vanskelig å drive lønnsomt med dagens tilskuddsordninger. Forskning må derfor være et offentlig ansvar.

Jeg håper likevel at næringen vil støtte tiltak som ikke er noen kvikk-fiks, men som på sikt kan være ett blant flere tiltak for å få tapene noe ned.