Vi har verdens beste trafikanter

I 2020 ble 95 drept i trafikken. Det er mer enn tall og statistikk, dette er 95 tragedier. Men er samtidig en milepæl i arbeidet for nullvisjonen om at ingen skal dø eller bli hardt skadd i trafikken.

Vi må helt tilbake til 1947 – før massebilismens tid – for å se under 100 drepte i løpet av ett kalenderår. Dette er en stor motivasjon til å komme enda lengre ned. Et av verdens mest trafikksikre land skal fortsatt bli bedre.

Fram til årtusenskiftet var det ikke uvanlig med 300 drepte hvert år. I de aller verste årene på 1970-tallet ble over 500 drepte i trafikken. For bare seks-syv år siden var tallet på trafikkdrepte om lag 50 prosent høyere enn det er nå.

LES OGSÅ: Historisk lave dødstall på norske veier: – Dette er et viktig skritt i riktig retning

Veier, biler og trafikanter

Er det bedre veier, bedre biler eller bedre trafikanter som forklarer de reduserte tallene på drepte i trafikken?

Det er mange tråder i denne veven. Bygging av motorveier og etablering av veier med fysiske midtskiller har vært en viktig bidragsyter. Ambulansene hentet døde og hardt skadde omtrent hver måned på den gamle E6 gjennom Østfold. Etter at firefeltsveien ble bygget er fatale ulykker sjeldne. Det er på tilsvarende vis mange andre steder i landet. Bare i 2020 bygde Statens vegvesen over 100 kilometer ny vei. Fortsatt i 2020 ser vi at reduksjon i møteulykker bidrar til færre ulykker.

Bilene er over tid blitt sikrere. Biler med bedre passiv sikkerhet og førerstøttesystemer kan forklare om lag en tredel av nedgangen fra 2000-tallet. Likevel hadde vi neppe hatt en slik effekt hvis ikke bilisten hadde vært sitt ansvar bevisst. Ny og bedre føreropplæring og landets trafikkskolelærere har ytt et betydelig bidrag.

Statens vegvesen og politiet har gjennom 30 år innprentet bilistene om å holde seg på rett side av fartsgrensen. Og norske bilfører over tid har blitt flinkere. Likevel er det fortsatt mye å hente på økt respekt for fartsgrenser og gode førerferdigheter.

Målrettet arbeid

Det som er sikkert, er at det ligger systematiske prioriteringer bak forbedringene. Både myndigheter, interesseorganisasjoner og folk flest har et stort engasjement.

I 2005 gikk Statens vegvesen i gang med å granske alle dødsulykker i trafikken for å få en forståelse av årsakssammenhenger og kunnskap om hvor kreftene må settes inn, om hvor effekten vil være størst.

Elsparkesykler en ny utfordring

Syklister, fotgjengere og MC-førere er de «ubeskyttede» trafikantene. I 2020 rapporteres det om økt sykling i byene. Heldigvis uten at det har ført til flere fatale ulykker. Over tid har også tallet på dødsulykker gått ned, men ikke i samme takt som personbilulykker.

Syklister og MC-førere er grupper med høy ulykkesrisiko. I 2020 fikk vi også en ny utfordring, nemlig ulykker med elsparkesykler, som vi skal følge nøye med på. Det pågår som kjent et arbeid med regler for den nye «mikromobiliteten».

I 1969 døde 103 barn i trafikken. I 2020 omkom to barn under 14 år. En forferdelig tragedie for de som fortsatt ramme.  Bilbelte og sikring av barn i bil og på skolevei har gitt resultater. Vi har nærmet oss nullvisjonen for denne gruppen.

Det er de lange linjene, trenden over år som betyr noe. Over tiår har trafikken økt betydelig samtidig som trafikksikkerheten har blitt bedre. En norsk trafikant har under halvparten av risikoen av trafikanter i Europa.

Vi må videre

Blir vi tilfredse, har vi tapt.

Jeg vil forresten trekke tilbake overskriften. Hvis vi tror vi er best, har vi tapt. Selvtilfredshet er en farlig følgesvenn. Tallet på drepte og hardt skadde i trafikken er fortsatt et stort samfunnsmessig problem som det gjenstår å løse.