– Jeg hadde tre barn, men så ble ett av dem borte. Den aller tetteste familien er en selv og de tre barna jeg satte til verden. En kan sammenligne det med et bord med fire bein. Ett bein blir borte, alt vakler og raser sammen, forteller Bjørg Bakken fra Eidsvoll.
Det var mandag 21. mai i 2016, men Bjørg husker det som det skulle være i går. Hun var klar for å reise på korøvelse, men kom aldri så langt.
To av barna hennes ringte på døra, og med en gang hun så ansiktene deres forsto hun at noe var alvorlig galt.
Hennes tredje barn, Ivar, hadde aldri møtt opp til et møte med søsknene tidligere den dagen. De hadde forsøkt å få tak i ham på telefonen, men de fikk ikke noe svar. Dermed dro de hjem til ham, og siden de ikke så tegn til at noen var hjemme tok seg inn gjennom et vindu.
Susanne (35) og Mads (33) opplevde alle foreldres største mareritt. I desember døde Ada. Deres 13 måneder gamle datter
– Vannet sto og rant, og de fant Ivar liggende på sofaen med en arm utstrakt mot telefonen. Alt viste i etterkant at han døde brått av hjertestans, forteller moren.
– Hvordan var det å få beskjed om at din egen sønn var død?
– Det er fryktelig vanskelig å forklare hvordan jeg tenkte da, men det var jo et stort sjokk. Verden min raste sammen. Jeg kom inn i en slags boble, en verden utenfor det vanlige. Det var veldig rart. Samme kveld fikk jeg krisehjelp av to psykiatriske sykepleiere fra kommunen. Jeg husker ikke engang hva de het eller hvordan de så ut, men likevel var det godt å ha noen der, utenom familien, som pratet. I ettertid husker jeg ingenting av det som ble sagt, bare at det var noen der.
Dro på hytta alene
Hun sier at hun fortsatte å være i en boble i dagene som fulgte.
– De andre barna mine var rundt meg. Vi ordnet begravelsen, var sammen, mens hjernen jobbet hardt med alle tankene. Jeg var utslitt hver kveld og sov som en stein når natta kom. Det var så forbasket urettferdig at jeg skulle få denne byrden. Jeg ble så sint på verden.
Bakken forteller at hun hadde et tett bånd til sønnen hele tiden, men kanskje spesielt i årene før han døde.
– Han var i en bilulykke da han var 18 år gammel. Da skadet han beinet sitt. Han var også i en bilulykke da han var i midten av tjueårene og skadet det samme beinet en gang til. Årene gikk, men smertene i beina ble bare verre og verre. Etter hvert ble det såpass ille at han ble uføretrygdet. Å leve med slike smerter er bortimot utholdelig. Det går utover psyken.
Hun fortsetter:
– Å ikke kunne være yrkesaktiv taklet han dårlig og isolerte seg mer og mer. Det var vanskelig for en mor å se sønnen sin slik, men jeg hjalp han og støttet han mye i den perioden.
Rett etter begravelsen dro Bjørg på hytta i Valdres for å samle sine tanker, og for å være alene.
– Jeg sa ikke til noen hvor jeg var. Der på hytta begynte jeg bare å gå. Jeg gikk og gikk i timevis. Det var fint å komme ut i frisk luft i naturen og bare koble bort de triste tankene. Jeg husker ikke hva jeg tenkte på, kun hvor vakker naturen var, duskregn og at det blinket i regndråpene.
I en lang stund etter sønnens død var det en tung og vanskelig tid for Bjørg.
– I begynnelsen var det en kamp for å komme meg gjennom dagen. Jeg var rett og slett mentalt utslitt. Jeg gikk i samtaler med psykiatriske sykepleiere, og jeg får ikke rost disse personene nok. Det var så godt å ha dem der å snakke ut sammen med. Jeg var også ofte innom graven til sønnen min på kirkegården til Råholt kirke. Der følte jeg at jeg kom litt nærmere ham, og det føltes veldig godt. Faren er begravd like ved. Jeg ber han alltid om å passe på gutten vår.
– Man er ikke syk selv om man sørger
Etter hvert som tiden gikk etter at sønnen døde, begynte hun å snu tankesettet sitt fra de dystre negative tankene til mer positive tanker.
– Sorg er en normal del av livet, og man er ikke syk selv om man sørger. Jeg begynte å innstille meg på at dette var noe jeg skulle komme meg gjennom. Jeg sa til meg selv, du har akkurat blitt pensjonist. Vil du bruke pensjonistårene til å sitte og sørge, eller vil du gi deg selv et best mulig liv i årene som kommer? Jeg valgte det siste.
Hun fortsatte og synge i to kor, møtte venner og fylte dagene med gjøremål. I fjor fikk hun også forespørsel om hun ville være leder av Mental Helse Eidsvoll og Hurdal. Det takket hun ja til.
Hver morgen går hun forbi bildet av sønnen Ivar på veggen hjemme. Hun klapper han alltid på kinnet og føler en slags nærhet.
Tenker positivt
– Jeg har tenkt veldig bevisst på det å ha et best mulig liv, og det har fått meg opp igjen. Man må prøve å se mulighetene, ikke begrensningene for det livet man har etter sorgen og tapet. Jeg har mistet noen, men jeg lever fortsatt selv. Og tenk på alt jeg har, de nærmeste, og de mulighetene jeg har til å gjøre akkurat det jeg har lyst til. Jeg følte jeg skyldte meg selv å leve livet mitt så godt jeg kan, sier hun.
De tunge tankene slapp betraktelig.
– Jeg har gått og ventet på at sorgen skulle gå over, mildne, bli stadig svakere, men for meg ble det feil. Da jeg erkjente at det gamle livet, livet som Ivar var en del av, ikke var mer, men et nytt annerledes liv hadde blitt gitt meg, snudde det helt.
Nå seks år etter at sønnen døde føler hun at hun har et godt liv.
– Sorgen og savnet vil alltid være med meg. Jeg har fortsatt tunge dager, men de dukker opp sjeldnere enn de gjorde i starten. Nå går jeg inn i sorgen, er der en time eller to, eller en dag, og kommer ut igjen. Jeg er alltid i en boble igjen når jeg går til graven, men det er ikke så vondt lenger å være i den bobla.
Hun synes det er så beskrivende det som står på gravstøtten til sønnen.
"Et hjerte av godhet har sluttet å slå, vi savner deg så".
Hun mener at hun har en viktig oppgave som leder av Mental Helse Eidsvoll og Hurdal.
– Det er ingen som har det så vondt som de personene som har psykiske utfordringer. Jeg håper at den erfaringen jeg har hatt ved å miste sønnen min, og den bearbeidelsen av sorg jeg har gått gjennom, kan være med og hjelpe andre. Sorgen jeg har opplevd, er en del av livets erfaringer. Jeg har også gjennom Mental Helse Eidsvoll og Hurdal startet opp en selvhjelpsgruppe for folk som har opplevd sorg, forteller hun.
– Daglige rutiner
– Hva er rådet ditt til andre som opplever å miste noen?
– Man må prøve å fortsette med sine daglige rutiner, og gjerne også ha noen fritidsaktiviteter man kan være med på. Det er viktig at man ikke isolerer seg, men at man har noen å snakke med når ting er vanskelig. Tillat deg selv å tenke, bearbeide. Samtidig skal man ikke være redd for å kjenne på sorgen og de følelsene man har knyttet til det. Man må bruke tid til å tenke gjennom ting også alene. For meg har det hjulpet mye å bruke naturen som rekreasjon. Selv om ting virker håpløst, så må man prøve å tenke positivt. Man har et liv man skal leve selv også. Og ting blir lettere med tiden.
Hun legger til:
– Det høres kanskje rart ut, men jeg føler at jeg har vunnet det store lotteriet i og med at jeg har kommet meg gjennom sorgen på en såpass god måte. Det nye, annerledes livet er jammen ikke så verst, innholdsrikt og spennende. Takk til de som har hjulpet meg på veien, som har gitt meg innspill til å klare å begynne å tenke annerledes.
