(SA.no:) – Det er jo traumatisk å være på jobb én dag, for så å plutselig gå i fødsel og bli hentet i ambulanse og mye greier neste dag, sier Frida Solberg Fredriksen (30).

– Det tar noen timer eller dager før man skjønner hva som har skjedd. Jeg gikk i sjokk under fødselen fordi jeg skulle føde et døende barn, forteller Anne Marlene Lauli (33).

Emmeth RF

RF Ellinor

– Da han kom ut og hadde overlevd fødselen, tenkte jeg «Åh, jeg har blitt mamma!» Jeg totalignorerte at det mest sannsynligvis ikke ville gå bra. Jeg var dritfornøyd, jeg. Helt til de kom og sa «Nå må vi nøddøpe han, hvis dere ønsker det», forteller Anne Marlene til Sarpsborg Arbeiderblad.

For Frida gikk vannet helt ut av det blå.

Hun hadde vært ute hele dagen og gått tur med hunden. Så gikk hun hjem igjen og la seg ned på sofaen fordi hun følte seg litt rar.

– Jeg visste jeg hadde mye fostervann, og da hadde jeg lest meg opp om at det er en risiko for at vannet kan gå, selv om alle hadde sagt at det ikke kom til å skje. Jeg gikk helt i sjokk og fikk latterkrampe da vannet gikk. Søstera mi var der, og hun lo og jeg lo og ... Det er kjemperart å tenke på det i dag. Så knakk jeg i ambulansen, for da skjønte jeg at «shit, nå kan hun dø». Alle sa at til meg: «Vi skal prøve å stoppe fødselen», forteller Frida.

Vannet gikk klokka 19.00, og klokka 01.00 den natten var Ellinor ute.

For begge mødrene gikk fødselen så fort at barna ikke rakk å få lungemodningssprøyte.

Ble hastesendt til Ullevål

17. november markeres Verdens prematurdag for 13. året på rad. Det er Prematurforeningen som står bak markeringen.

Over hele landet lyses bygninger, nyfødtintensivavdelinger og landemerker opp i lilla.

Dagen setter søkelyset på barna som fødes for tidlig. Som Emmeth og Ellinor.

Anne Marlene ble sendt til Ullevål, som man blir hvis fødselen starter før uke 28. Man kan også bli sendt til Rikshospitalet.

– Fødselen var i gang uten at noen skjønte det da jeg kom fram. Jeg skjønte det ikke selv heller. Jeg hadde jo litt vondt, men jeg trodde det skulle være mye, mye vondere å føde, forteller Anne Marlene.

Hun understreker at en fødsel er en fødsel uansett når i svangerskapet man føder, og at riene er like vonde.

Kjente på mange vonde følelser

Et normalt svangerskap varer i 37 til 42 uker. Når fødselen starter før uke 37, betegnes fødselen som prematur. Prematur betyr «førmoden».

– Jeg gikk så i sjokk at de slapp inn både mamma og mannen min på Ullevål, selv om det var koronatid og strenge restriksjoner, forteller Anne Marlene.

Venninnene synes Verdens prematurdag er en viktig markering.

– Jeg har ikke lagt merke til Verdensdagen for prematurfødte før jeg fikk et prematurfødt barn selv, og det synes jeg egentlig er litt trist, sier Anne Marlene.

– Jeg savnet ekstremt mye informasjon da jeg sto i den situasjonen vi gjorde. Ikke informasjon om prematurbarn, for det får vi fra sykehuset. Men jeg kjente på så mange følelser som egentlig ikke er greit å føle på overfor barnets sitt. Og det er én av grunnene til at jeg er sykemeldt i dag, utdyper hun.

Vet ofte ikke årsaken

I Norge fødes cirka 5.000 premature barn hvert år. Det er 5 prosent av alle fødsler. På verdensbasis blir enda flere – 1 av 10 barn – født før tiden.

Ofte vet man ikke årsaken til at et barn blir født for tidlig. Frida Solberg Fredriksen vet ikke hvorfor hun fødte for tidlig.

For Anne Marlene Lauli sin del, var det på grunn av en stor muskelknute på livmora. Muskelknuten gjorde at det rett og slett ikke var plass til ham mer i magen.

– Jeg vet jo at han mest sannsynlig ville ha dødd i magen hvis han ikke hadde blitt født i uke 23+1. Han er prøverørsbarn, og på grunn av hormonene ble muskelknuta svær. Den veide én og en halv kilo og ble operert ut, sier hun.

– Kroppen min sviktet på flere områder. Jeg vet jo logisk sett at det var ufrivillig, men det er noe med det å sitte igjen med den følelsen av at kroppen svikter, sier hun tankefullt.

(Artikkelen fortsetter etter bildet)

Turte ikke spørre om barnet ville dø

Venninnene er klare på at det er tøft å føde et barn for tidlig uavhengig av når i svangerskapet fødselen starter.

– Følelsesmessig opplevdes det som vondt og traumatisk for oss begge. Det er nok mange som tar det for gitt at det går bra når de blir født for eksempel i uke 32, er friske og veier 1.800 gram, slik som Ellinor gjorde. Men selv sitter man med krisetanker, sier Frida.

– Jeg hørte hele tiden at «hun er jo så frisk og fin», så jeg følte at jeg ikke kunne klage. Men det tok mange dager før jeg turte å spørre om hun kom til å dø, forteller mammaen åpenhjertig.

Hun ble nesten irritert av kommentarene om at dattera var så «frisk og fin».

– Hun så ikke akkurat frisk ut da hun måtte ligge med pustehjelp, sier Frida.

– Man skjønner det ikke hvis man ikke står i det. Man ser ikke barnet sitt uten slanger og ledninger før etter lang tid, og man føler på et slags savn for barnet sitt. Emmeth var koblet opp med respirator de første sju ukene, og deretter C-Pap, Duo-Pap og Highflow, sier Anne Marlene.

Måtte nøddøpes

Anne Marlene satt med mange vonde følelser på nyfødtintensiven. Emmeth måtte nøddøpes 18 timer etter fødselen fordi de trodde han skulle dø.

Men da håpet snudde, og han begynte å respondere på medisinene, reagerte Anne Marlene på en måte hun sliter med å forsone seg med i dag.

– Jeg er veldig ærlig om det, og har fortalt historien vår i podkasten «Bak fasaden». Men jeg er ikke stolt av de følelsene, sier hun og forklarer:

– Man skulle jo tro man blir overlykkelig over at han får en sjanse til å overleve, men jeg reagerte med å bli skuffet og irritert. Jeg syntes ikke det var greit i det hele tatt, fordi jeg var forberedt på at han skulle dø og få slippe å lide mer. Jeg var ikke akkurat forberedt på den reaksjonen, da.

Kjente på et savn

Etter seks dager hvor de levde time for time, fikk de vite at han hadde hatt to hjerneblødninger; én på hver side.

– Foreløpig var det grad to og fire. På dag sju var han sterk nok til at vi kunne holde han. Da fikk jeg den lille kroppen over på brystet mitt.

Det hun synes var mest vanskelig, og som hun har hørt er vanlig blant prematurforeldre, er at hun følte på et savn selv om babyen var rett foran henne. Hun beskriver det slik:

– Det tok lang tid før jeg forsto meg på disse følelsene, men det handlet om at jeg ikke kunne ta han med meg hjem og at han var koblet til ledninger og slanger, og at jeg ikke så «han» ordentlig.

– Man hører jo alltid «man elsker barnet sitt uansett», men det var ikke det første jeg kjente da jeg fikk beskjeden om hjerneblødningene. Det var utelukkende vondt og forferdelig å få en slik beskjed, og jeg følte meg som verdens verste menneske som ikke umiddelbart følte «jeg elsker han jo uansett».

Først tre dager etter at hun fikk beskjed om hjerneblødningene, kjente hun på ubetinget morskjærlighet.

Hun sliter med dårlig samvittighet for følelsene og tanker hun fikk da de sto i det, den dag i dag.

– Det er vondt å føde et barn som ikke er ferdig utviklet, uavhengig om det er i uke 23 eller uke 32. Det er vanlig at mødrene utvikler PTSD. Jeg har det nå, og det er grunnen til at jeg er sykmeldt. Jeg sliter med å sove fordi jeg våkner opp og forventer å finne han død i senga. Jeg har ikke klart å bli kvitt den redselen ennå, forteller hun.

Anne Marlene har et oppmuntrende råd til dem som plutselig befinner seg i en slik situasjon:

– Vi må bare godta at de som ikke står i det selv, forstår hvordan det er. Vi får heller tenke «så heldige de er som ikke forstår det», faktisk, sier hun og trekker pusten dypt.

Koronarestriksjoner

Frida og mannen Sebastian havnet på Sykehuset Østfold Kalnes én måned etter at Anne Marlene og Emmeth endelig kom hjem fra sykehuset.

Anne Marlene visste godt hvor tøft det var å havne på nyfødtintensiven med en prematur, så hun tok kontakt og de avtalte å gå en liten tur utenfor sykehuset for å dele erfaringer.

– Det var bare ... Det var den beste terapien, det å snakke med hun som nettopp hadde stått i mye av det samme. For jeg prøvde å snakke med en psykolog på sykehuset, men vi hadde ikke noe kjemi, så det fikk jeg ingenting ut av, sier Frida.

Begge barna ble dessuten født under pandemien med koronarestriksjoner på sykehuset og i samfunnet.

Anne Marlene og mannen Richard fikk hilse på Emmeth sammen de to første ukene da tilstanden hans var kritisk. Men etter de to ukene, da tilstanden hadde stabilisert seg noe, tilsa restriksjonene at de kun fikk gå ned én og én.

– Hadde Richard gått ned i løpet av dagvakta, måtte jeg vente med å gå ned og hilse på han til kveldsvakta. Så det hendte jo at jeg tok både dagvakta òg kveldsvakta, for jeg taklet ikke å gå så lenge uten å se han. Han var fortsatt kritisk syk.

Kengurustilling i fire timer

En annen ting Anne Marlene heller ikke var forberedt på, var hvor slitsomt det skulle være å sitte i såkalt kengurustilling med ham i fire timer i strekk.

– Alle sa «kos deg», «åå, mammakos», mens jeg tenkte «Dør han nå? Er det slik vi skal sitte når han dør?».

– Hadde jeg visst at det var flere som følte det sånn, hadde det hjulpet. Selv om det er slitsomt, gjør man det jo. Hadde noen bedt meg stå på hodet i fire uker, hadde jeg jo prøvd å stå på hodet i fire uker for å holde han i live.

Da Frida og Anne Marlene selv fikk prematurbarn, oppdaget de plutselig at det var veldig mange rundt dem som også hadde født prematurt.

De håper at flere vil gå ut med sine historier for å sette søkelys på temaet.

– SA hadde mange artikler om det rundt verdensdagen i fjor, og da blir det automatisk lettere å prate om det, tror jeg, sier Frida.

– Hadde jeg lest om andres historier i fjor da jeg tenkte at jeg ikke hadde lyst til å holde ham, eller at jeg ikke hadde lyst til å gå ned til han, jeg tenkte «Jeg synes ikke han er noe fin», «Han ser rar ut», og kjente nesten på en skuffelse over at han ikke døde ... Hvis jeg da kunne funnet én artikkel der en annen fortalte hva de har kjent på, hadde jeg turt å si det høyt tidligere, og kanskje sluppet å bruke så lang tid på å føle meg som verdens verste menneske, sier Anne Marlene.

Det ultimate sviket

– Det sies at det er et traume å føde et barn for tidlig. Det første døgnet er traumatisk. For min del gjorde kroppen gjorde det ultimate sviket: Ikke mot meg, men mot han som jeg skulle ha båret til tiden og beskyttet, sier Anne Marlene.

Føler man på en skyldfølelse, på en måte?

– Jeg har gjort det mye, ja.

Emmeth og Ellinor sitter på hver sin babystol under intervjuet og følger spent med.

Ellinor tester ut stemmen sin og gir noen søte, lyse lyder.

– For min del har jeg prøvd å tenke at alternativet kanskje hadde vært verre hvis hun ble i magen lenger enn uke 32. Så siden kroppen satte i gang fødselen, prøver jeg å tenke at det sikkert var en grunn til at hun skulle ut, sier Frida.

Ellinor tester den søte stemmen sin enda høyere. Hun har tydeligvis mye på hjertet om temaet.

– Hun pleier aldri å lage så mye lyd, ler Frida og smiler hjertelig til jenta si.

Kommentarer som stikker

Mødrene har fått mange kommentarer som de har reagert på.

– «Det gikk jo bra»-kommentarer får vi mye. Han er innlagt på Kalnes mye for å få pustehjelp når han er forkjølet. Sist gang brukte jeg tre uker på å hente meg inn igjen til å bli helt meg selv igjen, fordi jeg ble så sliten. Så hvordan jeg overlevde 18 uker på sykehus i fjor, det skjønner jeg faktisk ikke, sier Anne Marlene.

– Fem dager nå er jo ingenting i forhold til 18 uker, men jeg synes det er like slitsomt. Å få kommentarer som «det gikk jo bra» eller «så heldig du er» ... Ja, jeg vet jo det. Jeg er veldig klar over hvor heldig jeg var, for han skulle jo ikke vært i live, men det tar ikke vekk det faktum at det er slitsomt.

Hun fikk også kommentarer som at «synes du det var vondt å føde en på 650 gram, skulle du prøvd å føde en fire kilo».

– Da har jeg tenkt for meg selv «ja, jeg skulle gjerne prøvd å føde en fire kilo baby framfor en på 650 gram». Noen sa også «du får en mye lenger babytid». Babytiden vår varte i over et år, men jeg synes jo det hadde vært mye mer stas å ha den normale utviklingen enn å gå og vente og se om han får skader av hjerneblødningene.

– Jeg vet at alt kommer fra et godt sted, men det treffer litt annerledes enn det det er ment.

«Nyt babytiden»

Frida nikker:

– Det er det verste jeg hørte også: «Nyt babytiden. Dere er så heldige som får ha nyfødtperioden mye lenger». Jeg synes ikke jeg var heldig i det hele tatt.

– Har dere noen tips til hva folk kan si eller gjøre når man møter noen som har prematurfødte barn?

– Spør heller «Hvordan har du det?», «Vet du hvorfor du er sliten?», «Trenger du å snakke om det?». Det er ikke alltid man har svar selv heller, sier Anne Marlene.

– Det var mange som sa «Si ifra hvis du trenger noe eller hvis du vil jeg skal komme», men det gjør man jo sjelden. For meg fungerte det mye bedre når noen sa «Du, jeg skal ut og kjøre nå, skal jeg kjøpe med noe?» eller «Jeg skal dit fordi jeg skal hente noe, skal vi gå en tur?» Det var jo ikke nødvendigvis sant at de skulle ut, skjønte jeg etterpå, men den hjelpen tok jeg imot, smiler hun.

Milepæler

I dag er Emmeth 1,5 år og Ellinor 1 år.

– For meg har alle situasjoner blitt milepæler. Den dagen han fylte 1 år, var vi på babysang sammen med Frida og Ellinor, og det tok ikke lang tid før jeg satt og gråt, liksom, sier Anne Marlene.

– Jeg synes 1-årsdagen hans var veldig vanskelig, faktisk. Det var fordi jeg hadde en idé om at siden han ikke døde i fjor, vil han dø nå, forteller hun.

Følelsen av at han kan dø, sitter fortsatt igjen i kroppen hennes.

– Hvis han sovnet godt på brystet eller sovnet godt generelt, sluttet han å puste. Vi måtte løfte han opp og lee på ham slik at han husket å puste igjen. Det er veldig vanlig med premature, sier Anne Marlene.

Emmeth begynner i barnehagen uka etter at SA er på besøk hos familien, og det er ekstra stas etter alt han har gått gjennom i livet.

– Det er ekstra stas å sette navnelapper på barnehagetøyet hans og når det er noe nytt, sier hun.

Hvis man vil være med og markere Verdens prematurdag kan man ta på seg lilla klær eller pynte med lilla.

– Det er en ensom prosess å få en prematurbaby og stå på nyfødtintensiv. Derfor er det godt å se at flere markerer dagen og viser støtte, sier mammaene.