Få er i tvil om årsaken: Den pågående finanskrisen, økonomisk uro og utsikter til dårligere tider gjør at folk søker mot det de oppfatter som det trygge. I krisetider blir lysten på politiske, eller for den saks skyld økonomiske, eksperimenter mindre.

Som flere valgforskere påpeker er det ingen andre partier som har investert så mye kapital i trygghet som Ap. Partiet har dessuten lang erfaring i styringsposisjon, og har ved flere anledninger loset landet gjennom lignende situasjoner. Partiet har stor troverdighet når vi står overfor nedgangskonjunkturer og utsikter til høyere arbeidsledighet. Det samme gjelder i noen grad Høyre.

Frps politikk er fortsatt uprøvd i praksis, og har så langt støttet seg på to hovedpilarer. Den ene er asylpolitikken. Den andre er omgangen med oljefondet, der omkvedet har vært at vi er «søkkrike, men de andre partiene vil ikke gi oss det vi har krav på». Slikt fungerer åpenbart når alt går oppover, men ikke når pila peker andre veien.

Det er for tidlig å si om vi står overfor en varig trend, men fortsetter de økonomiske problemene slik det nå ser ut til, kan valget neste år bli mer spennende enn mange har trodd. Situasjonen har også gitt Høyre en gyllen anledning, og som man nå bruker, til å distansere seg tydeligere fra Frp, som i tillegg ikke har vært udelt heldig med en del av sine uttalelser.

Frp forsøker nå å forklare utviklingen med at regjeringen og Jens Stoltenberg skremmer folk med finanskrisen. Det er nå for det første ikke nødvendig. Alle ser jo alvoret i situasjonen. Frp-ledelsens forklaringsproblem er dessuten at man helt inntil disse målingene kom beskyldte den samme regjeringen for ikke å ta problemene med tilstrekkelig alvor. Begge deler kan jo ikke være riktig, i hvert fall ikke på samme tid.

Det er lett å undervurdere folks evne til å tenke selv.