Den stille tid er omme, men fortsatt hersker stillheten. På tide å bråke litt. Denge stigen mot takrenna, trampe hardt mot trinnene. Slenge seg voldsomt ned på taket, men ikke så brutalt at det gjør vondt i halebeinet. Det får være grenser. Det er taktid igjen. Det eneste som er nytt, er året. Kan en […]
Tanker fra taket med Rune Westengen
Grånende gubbers forening
TANKER FRA TAKET: «Verkenståka» gjør takklatring til risikosport. Høst på Verket er jo som skapt for tåkefyrster, og jeg ville ikke blitt sjokkert av å møte Jonas på tenketaket mitt. Han kunne nok trengt en stille stund i høyden. Men han er selvsagt ikke her. Dårlige glaneforhold er det også. Begrenset utsikt tvinger blikket innover. […]
Forsiktig dykk i musikkhistorien
Har lagt meg flat på taket. Sola har kjempet seg gjennom skydekket. Varmt tak, stille sommerluft. Søvndyssende. Men plutselig hører jeg en underlig lyd: Dæppeduff, dæppedøff, dæppeduff! Umiskjennelig trommeetterligning. Her må det være en batterist i umiddelbar nærhet. Løfter hodet forsiktig og får øye på en lang kar som vandrer rundt huset. Han sjekker dørene, […]
Sluker stillhetens energi
Humøret er labert til juni å være. Forsøker innbitt å opphøye meg. Tid for tanker fra et gammelt tak igjen. For å få en bedre innfallsvinkel til verden, entrer jeg fra øst i dag. Så, med nesegrevet vendt mot sør, lar jeg innbilt stillhet overvelde meg. Det er faktisk mulig, selv om trafikken på Trondheimsvegen […]
Vennskap fra postkortenes tid
Hva gjør jeg? Hvem er jeg? Hvorfor? Hvor er jeg? Aha! På taket, selvsagt. Trygt forankret, middels høyt hevet, med fritt utsyn i alle himmelretninger. Herfra kan en se så mangt, likevel vendes blikket ofte innover. Selv om jeg ser langt fra det gamle taket, ser jeg slikt nesten alle kan se. Når jeg vender […]
Solnedgang for en tapt sak
Ahhh! Herlig å være tilbake på mitt vante tak! Etter flere måneder i eksil kan jeg igjen la blikket kjærtegne kjente omgivelser, men både mot nord og mot sør gir utsikten mest vemod. Og melankoli – en må ikke glemme melankolien. På den annen side: Det tar bare sekunder før baken finner tilbake til favorittsetet, […]
Vegene til trøbbel | Rune Westengen
Da jeg var guttunge kjente jeg en litt eldre gutt som i fullt alvor trodde han hadde hoppet over låvetaket hjemme på Løkenvangen. Ingen andre trodde på ham. Som godt voksen sitter jeg igjen på et tak og funderer. Har jeg hoppet hit opp? En drøm om utrolig spenst. Men nei, jeg har nok måttet […]
Forlokkende boligstriptease
Får ikke helt taket på tilværelsen her, i januar 2020. Fomler litt, er usikker og i villrede. Da er det ingen annen råd, jeg må opp igjen, opp på taket. En tenker jo både mer og bedre i trygge omgivelse. Selv om det er noen meter ned, føles det trygt på taket. Utsikten er kjent […]
Kjekt med slekt og slikt
Den hvite jula kom. Den har ennå ikke sluppet taket. Det har ikke jeg heller, og i dag løfter jeg blikket rekordhøyt fra mitt tak. Derfor kan jeg se helt til Ladderud, som i dag mest forbindes med boligbygging. For meg er Ladderud bruket som lå i skogkanten på vestsida av Trondheimsvegen. Fortsatt ligger et […]
Klengenavn: Et møte med Buro-bengen, Grobian, Kekker’n & co.
Det er på dager som disse, i kalde, mørke november, at en angrer på at trangen til å klatre til taks en gang oppsto, og nå ikke lar seg stagge. Jeg må opp, igjen. Det er bare på taket tankene faller på plass. Det er på taket en kan får orden på hjernevirksomheten. Der kan […]
