Gå til sidens hovedinnhold

Kjeft som fortjent

Artikkelen er over 8 år gammel

Tom Stalsberg har fått mye kjeft opp igjennom årene for måten han skriver på. En god del av det har sannsynligvis vært fortjent.

Kjeft får han fremdeles, men på sine eldre dager, i den grad vi kan snakke om eldre dager når vedkommende er født i 1957 og dermed er sånn cirka 56 år, er Tom Stalsberg i ferd med å bli anerkjent.

Hans første diktsamling, The Electric Blue Café, som kom i 2009, fikk flere gode anmeldelser. Nå skriver han dikt sammen med Norges kanskje største nålevende forfatter, Lars Saabye Christensen. Noe som så langt har ført til to bokutgivelser, Min Buick er lastet med og Men Buicken står her fremdeles, og en tredje er allerede planlagt. Samarbeidet ble til over to gin tonic på et fly på vei til USA, noe vi snart skal komme tilbake til.

Han er også fremdeles han som skriver rart. Skriver rart i Dagbladet, og som skrev – og skriver – rart i EUB, nå kun på lørdager. Men før vi går videre, la oss slå fast, eller rettere sagt, la herr Stalsberg få slå fast:

– Jeg kan skrive seriøst. Noe vi også skal komme tilbake til ganske raskt, men først et tilbakeblikk.

Ikke veldig språksterk

Tom Stalsberg er født på Råholt, oppvokst på Sagmoen og startet sin journalistkarriere i 1977 som korrekturleser i helgene i det som den gang het Eidsvold Blad. Det var ikke gitt at det var journalist han skulle bli, han som hoppet av skolen etter niende klasse fordi han var skolelei, og som på vei til en skrivende karriere også har jobbet på oljerigg. At han startet som korrekturleser er kanskje også noe pussig, siden han selv mener at han ikke var så veldig språksterk. Eller som han selv oppsummerer:

– Jeg skulle bli håndverker som de andre i mennene i familien, men jeg er dessverre utrolig klønete.

Han kjøpte seg etter hvert et kamera, vurderte å bli fotograf, men gikk i stedet fra å lese andres tekster til å skrive og ta bilder selv. Raskt ble han fast frilanser for avisen du nå holder i hånda. Hans første artikkel på trykk var om damene som vasket på Bøn klubbhus. Artikkelen er klippet ut og tatt vare på.

Frilansingen fortsatte han med fram til midten av 80-tallet. Da kom han inn på Journalisthøyskolen i Oslo, og etter at han fant en lapp på oppslagstavla på skolen om at Dagbladet trengte noen som kunne noe om layout, noe Tom kunne veldig lite om, endte han opp der. Muligens var det få søkere, lappen på oppslagstavla forsvant ganske raskt etter at Tom og en kompis hadde lest den.

I Dagbladet har han mer eller mindre vært siden. Med unntak av noen år som redaktør for fotballmagasinet FireFireTo. Et magasin som ble utgitt av Dagbladet i en periode hvor avisen hadde ambisjoner i den retningen.

Går sakte på ski

Å si at han er aktuell med skibok er kanskje å strekke det litt langt. Boka Født med ski på beina – en håndbok i kunsten å gå sakte på ski utkom mot slutten av fjoråret, men vi synes likevel at det ikke er direkte unaturlig å trekke den fram akkurat nå. Med påsken rundt hjørnet er det mange som skal spenne på seg skiene for siste gang denne sesongen. Mange skal gå fort de neste dagene, men flere skal antakeligvis gå sakte.

– Hvorfor ei bok om å gå på ski?

– Jeg sa først nei. Sa egentlig nei flere ganger. Jeg er ingen skientusiast, og jeg er egentlig ganske dårlig på ski – selv om jeg går en del.

– Skal du gå på ski i påsken?

– Ja, håper på godt føre også, i fjor gikk vi til slutt på mose og stein. Blir noe dager i Vang i Valdres sammen med familiene. Satser på en stråleden tur fra Tyin til Sulebu, mye oppover, så dette blir tøft for en gammel skrott fra Råholt, men jeg smører meg med tålmodighet og gamle minner fra Sissener hotell.

– Hva er en vellykket skitur?

– Vellykket tur? Det får folk bestemme sjøl, men for meg er det å komme seg ut, noen ganger kort, andre ganger langt. En vellykket tur er å være passe sliten, fått sol i fjeset, ikke falt, ikke bakglatte ski, stille og så en kald pils i solveggen og en god middag på kvelden.

– Har du et råd til dem som skal ut på ski i påsken?

– Nei, egentlig ikke annet enn ta seg god tid.

Liker å plage leseren

Som vi var inne på i starten, Tom har fått mye kjeft. Ikke så mye for bøkene sine, de har gjennomgående fått ganske gode kritikker, men for journalistikken. For sin lek med ord, pussige ordspill og en setningsoppbygning som mest sannsynlig har fått en norsklærer eller to til å bryte ut i spontan gråt.

– Stilen har sitt utspring i det jeg skrev for Eidsvold Blad. Der fikk jeg skrive som jeg ville. Jeg var også grammatisk ganske svak. Som barn hadde jeg i tillegg en talefeil, så helt fra jeg var liten var jeg avhengig av å finne andre ord når jeg ønsket å formidle noe. Finne synonymer. Dette har påvirket språket mitt. I tillegg er det veldig mye journalistikk som er jævlig «mainstream». Det er derfor gøy å gjøre noe litt annet.

Tom innrømmer imidlertid at resultatet ikke alltid blir helt som tenkt.

– Jeg ser at det noen ganger går skikkelig på snørra, men det er bare avis. Og jeg kan skrive seriøst.

Mesteparten av det som kommer på trykk signert Tom Stalsberg hører også hjemme i den siste kategorien. Han har vært innom de fleste avdelinger i Dagbladet; nyheter, sport, kultur, utenriks – blant annet som Storbritannia-korrespondent, og nå er han forholdsvis fersk i rollen som skrivende reportasjeleder for en nyoppusset seksjon i søndagsavisen. Men det er gjerne det han gjør innimellom som folk legger mest merke til. Spalten Bakrommet og ulike petiter og kommentarer, hvor han leker med språket. Eksperimenterer. Prøver seg fram.

– Jeg har en del litterære referanser, i tillegg er jeg inspirert av musikk. Målet er å utnytte mulighetene som ligger i språket. Fange leseren, og kanskje også plage ham litt. Det skal imidlertid være et mål med det jeg gjør. Jeg holder ikke på med ordleker for ordlekenes del.

Se bilder: Kulturpersonligheter i fri utfoldelse

Verst møter best

Samarbeidet med Lars Saabye Christensen har ifølge Tom hjulpet ham å utvikle sitt eget språk.

– Jeg merker det selv når jeg skriver. Å jobbe med Lars har vært en drøm. At han gidder å sitte og skrive sammen med meg. Han er en bestselger, og jeg er i beste fall en verstselger.

Samarbeidet ble til etter at Saaby Christensen i 2008 var invitert til å være gjesteredaktør i Dagbladets Magasinet. Til en større reportasje ønsket han å reise i «fotsporene» til tekstene til den amerikanske musikeren Tom Waits. Han visste at Tom også var interessert i sin amerikanske navnebror, så det endte med at de to sammen med fotograf Lars Eivind Bones reiste på en treukers USA-tur.

– Høres ikke billig ut?

– Det var ikke billig. Du skal ikke se bort ifra at det var den turen som knekte økonomien til Dagbladet.

Etter et par drinker på flyet over til USA, begynte de to å snakke om poesi. Etter å ha svelget unna noen munnfuller fant de ut at de kanskje skulle skrive sammen – og så langt har skrivefellesskapet gitt ut to bøker med dikt og tekster, illustrert med bilder av Bones.

– Hvordan er Saabye Christensen å jobbe sammen med?

– Han er inspirerende, motiverende og krevende. Både raus og kritisk.

En tredje bok om Buicken er planlagt. Bøkene har også sendt Tom ut på turné, hvor Knut Reiersrud og Stian Carstensen har bidratt med musikk mens Saaby Christensen og Tom har lest dikt og tekster. Cirka 60 konserter ble det bare i fjor, og omtrent det samme året før.

Ny bok kommer som sagt etter hvert, men før det utgis flere dikt skal Tom sammen med sin sønn skrive ei ungdomsbok om fotballspilleren Messi. Boka er en del av en serie, hvor far og sønn Stalsberg tidligere har bidratt med bøker om Ronaldo og Solskjær. Avtalen om den siste boka ble inngått noen timer før dette intervjuet ble gjort.

Les også: 30 år med rock og blues

Flittig på Twitter

Tom er ivrig på Twitter, under navnet @tomskalle. I skrivende stund har han bidratt med 6427 tweets. Det er ganske mye.

– Hva er det du synes er fascinerende med Twitter?

– Liker onelinere. Det fine med Twitter er at her treffer du direkte folk fra alle mulige samfunnslag, og en god del folk som tror de er noe. Så kan man pirke litt borti ting man ikke har peiling på, og pirke litt borti ting man har litt greie på. Så forsøker jeg å være litt morsom, og så går jeg på snørra her også.

– Hvorfor så ivrig?

– Har vel for mye dødtid.

– Hva får du ut av det?

–Et og annet dikt og ett og annet kan man få sagt som kanskje er riktig og viktig og ellers? det er flyktig. Glemt i morgen.

Er fra Eidsvoll

Selv etter å ha vært bosatt i Oslo i snart en generasjon er Tom helt klar på at hvis noen spør ham hvor han kommer fra, så er det Eidsvoll. Ikke Oslo. Og mer konkret fra Sagmoen. Selv om han ikke renner ned dørene i Eidsvoll, har han fremdeles venner og familie i bygda. EUB leses også fem dager i uka.

– Dødsannonsene er viktig. Det er blitt sånn. I tillegg følger jeg med på den lokale fotballen. Jeg har alltid vært fotballmann. Som tidligere EIF- og Bøn-spiller er det selvsagt trist å se hvor bra det går med Ull/Kisa og Eidsvold Turn. Spøk til side: det er veldig gøy at det går bra lokalt. Idrett er viktig – og samlende. Idrett og kultur.

Håpet er også at EIF skal gjøre det bedre.

– Han ny treneren skal være bra, sier Tom håpefullt.

Toms karriere på EIF var ikke over før han fylte 17, men noe grunnlag for en videre løpebane innen fotballen ble neppe lagt på det lokale klubbhuset.

– For oss var det viktigste å få kjøleskap i klubblokalet. Det var mye viktigere enn treningsleir. Dere kan jo gjette hva det var vi skulle ha i det kjøleskapet.

Følg Eidsvoll Ullensaker Blad på Facebook