Siden 2. januar har Mina (25) ligget på denne madrassen i en omsorgsbolig i Eidsvoll: – Dette er mitt siste rop om hjelp

I denne 40 kvadratmeter lille omsorgsleiligheten et sted i Eidsvoll kommune har Mina Jasmine bodd siden 2. januar i år. Hun betaler 9.000 kroner i månedsleie. Siden hun flyttet inn har 25-åringen stort sett ligget under dyna på madrassen på gulvet. Det gjør hun også denne dagen, når EUB treffer henne. Utenfor skinner sola og noen av solstrålene bryter inn gjennom gardina på rommet.

– Det er helt jævlig. Det føles som å bo på en glattcelle, jeg skal være ærlig på det. Det føles som at jeg ligger til oppbevaring her. Dette er mitt siste rop om hjelp, sier Mina Jasmine.

Mina Jasmine er forlovet, har hund og egen leilighet og har en familie som støtter henne hundre prosent. Nå er de alle helt på felgen. Inntil desember i fjor hadde de pårørende rundt henne, spesielt samboer Stian og pappa Ronald, ansvaret for henne 24 timer i døgnet. Slik hadde det vært i nærmere to år. I løpet av de siste årene, har Mina blitt utskrevet eller fått avslag på søknad fra forskjellige helseinstitusjoner. På det ene stedet fordi hennes problematikk og funksjonsnivå var for omfattende for dem. På det andre stedet ble hun utskrevet etter noen få måneder fordi de vurderte at rammene hun var innunder der ikke var forsvarlig for hennes problematikk.

Les også

Nabokommuner med store overskudd – Eidsvoll kommune gikk med dundrende millionunderskudd i 2022

– Situasjonen er helt uutholdelig

For tiden bor Mina altså i en døgnbemannet omsorgsbolig i Eidsvoll, uten at hun selv opplever dette som noen døgnbemanning i hverdagen.

– Situasjonen nå er helt uutholdelig og går på liv og helse løs. Jeg klarer knapt nok å få i meg mat og drikke og ligger på en madrass nesten uten noen form for tilsyn. Jeg er helt ute av stand til å dusje og skifte klær. Det må jeg ha 100 prosent hjelp til, sier Mina Jasmine.

– Det befinner seg ansatte på området her 24 timer i døgnet, men om jeg trenger hjelp og bistand, er det jeg selv som må oppsøke dette. Det er klart det blir en list å gå over. Det er jeg som må være den aktive parten. Jeg og mitt sykdomsbilde gjør at denne situasjonen er svært krevende. Jeg føler enkelt forklart at jeg ikke får den hjelpen jeg trenger, poengterer Mina Jasmine.

I flere brev EUB sitter på framkommer det at Mina Jasmine har diagnosene tvangslidelse, PTSD og moderat depresjon.

«Sykehuset Innlandet HF. I epikrise fra innleggelsen (…) beskrives at du har omfattende tvangslidelse med vasketvang, moraltvang og tvang om ondskap (frykt for at du selv skal bli ond), men at hovedformålet med innleggelsen var å oppnå bedring i kronisk depresjon. Av epikrisen framgår at du hadde fremgang med tanke på depresjonen, og at behandling fremover burde rettes mot tvang og traumer», står det i et brev fra Statsforvalteren i Troms og Finnmark med datoen 14. oktober 2021.

Les hva Eidsvoll kommune svarer til denne saken lenger ned i reportasjen.

Mina Jasmine og familien hennes har hele tiden vært tydelige på at det å bo på institusjon gjør Mina sykere. Det er avstanden mellom den hverdagen og behandlingen hun og familien sterkt føler at hun trenger – og den hverdagen Eidsvoll kommune faktisk tilbyr henne som er kjernen til konflikten.

– Eidsvoll kommune forholder seg ikke til uttalelser fra andre spesialister enn sine egne og de er ikke villige til å gi henne noen form for annet tilbud. Vi har vært på en rekke møter i kommunen, men møter lite eller ingen forståelse for våre synspunkter, sier pappa Ronald.

– Vi stiller spørsmålstegn ved kompetansen ved denne omsorgsboligen, når anerkjente psykiatriske avdelinger, med både fagkunnskap og helsepersonell, vurderer at hun er for syk til å kunne ivaretas i deres rammer. Likevel mener Eidsvoll kommune at omsorgsboligen hun er på i dag, til tross for at funksjon og alt har stupt for henne der siden januar, så skal de være kompetente nok til å ivareta dette, sier Ronald.

Les også

Hugo og kona snakket og koste seg i bilen på stasjonen. Etter noen dager kom sjokket

Mange dokumenter i saken

Mina og familien presiserer at det ikke er folkene som jobber i den aktuelle omsorgsboligen de kritiserer. Det er systemet, i særdeleshet i Eidsvoll kommune, de er kritiske til. Tårene triller nedover kinnene til pappa Ronald. Han fortviler over situasjonen han ser datteren befinner seg i.

– Eidsvoll kommune har fratatt henne alle progresjon hun har brukt de siste to årene på å få med sine nærmeste. Familien har vært i dialog med alle instanser det er mulig å være i dialog med og forsøkt å få til et samarbeid med kommunen, uten hell. Nå er det virkelig fare for liv og helse, fordi denne situasjonen tar fra alle og enhver livsgnist og motivasjon. Og uten nødvendig med næring, kollapser hvem som helst. Det at hun har samboer og hund, som er alt i hele verden for henne, er derfor Mina, familien og jeg ønsker å gi dette oppmerksomheten som trengs. Det føles som det er det siste håpet vi har, sier Anne Høgli, en nær venn av Mina. Hun har fulgt Mina og hennes skjebne svært tett gjennom en årrekke.

EUB sitter på en betydelig mengde dokumentasjon i sakens anledning. Dokumentene viser blant annet konflikten som har pågått over tid mellom Mina Jasmine og Eidsvoll kommune, spesielt rundt behandling og oppfølging i hverdagen.

* 14, oktober 2021 opphevet Statsforvalteren i Troms og Finnmark Eidsvoll kommune sitt vedtak datert 2. september 2020. Statsforvalteren i Troms og Finnmark ble oppnevnt som settestatsforvalter for Statsforvalteren i Oslo og Viken. I vedtaksbrevet framkommer det at klagen fra Mina gjaldt utmåling av praktisk bistand.

«Statsforvalteren opphever Eidsvoll kommunes vedtak datert 02.09.2021. Saken sendes med dette tilbake til kommunen for ny behandling», står det i brevet.

«Statsforvalteren i Troms og Finnmark finner at det ikke bare er stor avstand mellom kommunens utmåling av timer og ditt ønske, men også at spesialisthelsetjenestens oppfatning av ditt behov for tett oppfølging skiller seg sterkt fra kommunens oppfatning. Vi viser i denne sammenheng blant annet til at din henvisning til (…) ble avslått fordi de ikke kunne tilby deg tilstrekkelig tett oppfølging under behandlingsoppholdet. Statsforvalteren legger til grunn at ditt behov for bistand i det daglige ikke endrer seg ut fra om det er kommunehelsetjenesten eller spesialisthelsetjenesten som i øyeblikket er ansvarlig for tjenestene», står det videre i brevet.

«VI finner også grunn til å bemerke at kommunen legger til grunn at du ikke har en alvorlig psykisk sykdom, og at du innehar praktiske ferdigheter som tilsier boevne og evne til egenomsorg. Samtidig viser oversendt dokumentasjon fra dine behandlere i spesialisthelsetjenesten at du har en omfattende og behandlingskrevende tvangslidelse og traumeproblematikk. Statsforvalteren finner grunn til å bemerke at praktiske ferdigheter ikke avhjelper behandlingstrengende psykisk lidelse», understreker Statsforvalteren i Troms og Finnmark.

Les også

Populær dagligvarebutikk stenges på kort varsel: – Det er beklagelig

Kommunen avslo søknad om BPA

«Stasforvalteren er kritisk til at kommunen fokuserer på praktiske/fysiske ferdigheter, når de i liten grad vurderer eventuelle begrensninger/funksjonsutfordringer som følger av psykisk lidelse», heter det videre.

* 18. november i fjor fattet Statsforvalteren i Oslo og Viken vedtak i en klagesak om BPA (brukerstyrt personlig assistanse) som angikk Mina Jasmine Smistad.

«Vi opphever kommunens vedtak av 22.02.22. Vi sender saken tilbake til kommunen for ny behandling», skriver Statsforvalteren der.

«Den 10.01.22 søker Mina på ny om BPA. I søknaden skriver hun blant annet at tilbudet ved (…) ikke var egnet for henne, og at hun trenger en BPA som gir henne trygghet, følelse av mestring i riktig tempo og mulighet til å bli frisk nok til å ta imot det behandlingstilbudet som trengs(...). Vedlagt søknaden er en uttalelse datert 06.02.22 fra spesialist i psykiatri (...), hvor han gir en vurdering av Minas psykiske helse og livssituasjon. Av denne kommer det blant annet frem at Mina har et angstnivå som innebærer at hun ikke er i stand til å nyttiggjøre seg terapeutisk tilnærming, at hennes tilstand preges av hallusinering og stemmehøring som sier at hun skal drepe de menneskene hun er glad i, at hun har tanker av varierende alvorlighetsgrad om suicid, og at hun har drevet med selvskading i form av risping. (…) vurderer avslutningsvis at behandlingstilbudet til Mina må følges opp av spesialist, og at hun trenger et behandlingstilbud som innebærer 1:1- bemanning gjennom hele døgnet», heter det videre i vedtaksbrevet fra Statsforvalteren.

Statsforvalteren skriver videre at kommunen i februar i fjor avslo Minas søknad om BPA.

«Kommunen la til grunn at hennes symptomer med svingende psykisk funksjon, ambivalens, angst, besvimelse, anfall, fare for selvskading, tanker og trusler om suicid og varierende selvinnsikt, gjør at hun har behov for bistand fra faglig kvalifisert helsepersonell. På denne bakgrunn vurderte kommunen at hennes symptomer ikke er forenlig med bistand fra BPA, ut fra en forsvarlighetsvurdering av hennes behov for nødvendig helsehjelp. Videre vurderer kommunen at Minas varierende behov for helsehjelp, fører til at hun kan ha behov for bistand fra mer enn ett personal med tanke på anfall, fare for selvskading og hyppige tanker av varierende alvorlighetsgrad om suicid. Kommunen skriver videre at Mina fortsatt har tilbud om heldøgnsbemannet omsorgsbolig ved (...), som den vurderer som nødvendig for å holde oversikt over hennes utfordringer og sørge for at eksponering skjer på de områder hun har behov for, og i samråd med spesialisthelsetjenesten», skriver Statsforvalteren i Oslo og Viken.

Mina Jasmine klagde på kommunens vedtak.

«Hun skriver blant annet at plassen ved den heldøgnsbemannede omsorgsboligen (…) ikke fungerer for henne, at hennes mistrivsel der vil forlenge tilfriskningsprosessen. BPA vil muliggjøre at eksponering gjøres i hennes tempo og tilpassing av utfordringer etter hennes dagsform. Hun er avhengig av bistand fra pårørende fordi hun ikke kan være alene. Mina skriver at hun har behov for faste, trygge personer å forholde seg til. Hun viser til at kommunen har anledning til å gi vedtak på BPA med fagansatte og at hun frem til nå ikke har hatt behov for mer enn én pårørende til stede når hun er hjemme. Mina skriver at hennes nærmeste vil kunne ivareta arbeidslederrollen, og at det vil være mindre belastende for dem å administrere BPA, enn å måtte ivareta hennes behov. Avslutningsvis skriver hun at kommunen ikke har ivaretatt hennes rett til brukermedvirkning, og at saken ikke er tilstrekkelig opplyst», anfører Statsforvalteren.

Les også

Familiefar krever over 219.000 kroner i overtid og feriepenger fra arbeidsgiveren sin: – Oppleves som et mareritt

«Må dekke hennes uttalte behov for helse- og omsorgstjenester»

I april ble Mina innvilget miljøarbeidertjeneste med 21 timer per uke.

«Denne tjenesten innebærer blant annet at ambulerende miljøarbeid møter opp hos henne daglig, og tilbyr tilstedeværelse ved dusjing, tur og yatzy, veiledning og tilrettelegging av frokost og middag, trygging når hun skal kaste søppel og ta oppvask, veiledning når hun vasker leiligheten og skifter sengetøy. Det kommer også frem at Mina har et dagtilbud på Solsiden fire dager i uken. (…) er et aktivitetssenter i kommunen for folk som har utfordringer knyttet til psykisk helse og rus», skriver Statsforvalteren.

«Kommunen fant ikke grunn til å endre vedtak om avslag på BPA, og oversendte saken til oss for endelig avgjørelse», utdypes det.

«Vi vurderer at Mina ikke er forsvarlig ivaretatt med helse- og omsorgstjenester i hjemmet. Vi viser til at kommunen selv legger til grunn at Mina har behov for helsehjelp, og derfor har gitt henne et tilbud om heldøgnsbemannet omsorgsbolig. Videre har kommunen i vedtak om miljøarbeider- tjeneste datert 26.04.22, innvilget 21 timer til ulike tiltak for fire dager i uken. Det kommer ikke frem hvordan Minas behov skal ivaretas med praktisk bistand og helsehjelp, blant annet til psykisk trygging, dusjing og mattilberedning, de resterende ukedagene, utover at kommunen tilbyr dagtilbud. Vi minner om at Mina har rett til å bo hjemme og motta tjenester der hun oppholder seg», anfører Statsforvalteren.

«Kommunen må derfor i utgangspunktet dekke hennes uttalte behov for helse– og omsorgstjenester, også i hjemmet, dersom det er tjenester som Mina har behov for, og som det med rimelighet kan kreves at kommunen yter. Vi vurderer at kommunen ikke har sannsynliggjort at det ikke vil være mulig å dekke Minas behov for helsehjelp i hjemmet med en minstestandard hele uken. Selv om kommunen vurderer at Mina har behov for spesialisert behandling i institusjon, må kommunen sørge for at Mina mottar tjenester som ivaretar hennes behov med en forsvarlig minstestandard, frem til hun får forsvarlig oppfølging fra spesialisthelsetjenesten. Vi vurderer derfor at Mina har et udekket behov for helse- og omsorgstjenester, som kommunen må sørge for at dekkes. På denne bakgrunn har vi kommet til at tjenestetilbudet ikke er forsvarlig», skriver Statsforvalteren i Oslo og Viken.

I et nytt vedtak like før jul, 21. desember, kommer Eidsvoll kommune med en ny tilbakemelding. Her skriver de at «du innvilges praktisk bistnad og helsehjelp i omsorgsbolig med heldøgnsbemanning ved (...). Her vil kommunen kunne tilby deg kontinuerlig oppfølging gjennom hele døgnet med mål om å hjelpe deg til et mest mulig selvstendig liv for deg i egen leilighet på sikt. Alternativt vil kommunen innvilge inntil 32 timer praktisk bistand og helsehjelp fra ambulernede miljøarbeid og tjenesten psykisk helse per uke, i din leilighet(...)».

I konklusjonen framkommer det at «kommunen har vurdert ditt tjenestetilbud og opprettholder at kommunen best vil kunne gi forsvarlig og nødvendig helsehjelp på (...), dette botilbudet mener vi vil kunne gi deg trygging og sikre deg støtte og veiledning av kvalifisert personale gjennom hele døgnet. Dette i forhold til anbefalinger gitt fra (…) ved at du trenger et trygt omsorgstilbud rundt deg hele døgnet», skriver kommunen i vedtaksbrevet.

Og:

«Som alternativ har vi vurdert hva kommunen kan gi deg innenfor det som kan forventes som rimelighet av minimum av det som er forsvarlig i egen bolig. Kommunen vurderer etter ny gjennomgang av saken, at du har økt behov for psykisk trygging, veiledning og støtte i ulike daglige aktiviteter og har økt omfang av helsetjenester i hjemmet. Vi har vurdert ditt behov for helsehjelp i hjemme til å være en minstestandard innenfor det som er forsvarlig helsehjelp gjennom uken. Teamet som vil kunne følge deg opp i hjemmet er per nå ikke helt klart, men vil være på plass når vi eventuelt starter opp med tjenestene hjemme hos deg», skriver Eidsvoll kommune.

Les også

Virksomhetslederen svarer på rykter: – Det er avklart med min arbeidsgiver

Dette svarer Eidsvoll kommune

Janita Hofseth er virksomhetsleder Helse og bistand i Eidsvoll kommune. Hun velger å kommentere saken slik:

– På grunn av reglene om personvern og taushetsplikt, og ivaretakelse av våre brukere, kan ikke kommunen kommentere enkeltsaker, sier Hofseth til EUB.

– På generelt grunnlag ønskes det å orientere om ansvarsforhold da spørsmålene i stor grad gjelder områder kommunen ikke har ansvar for. Kommunen har ansvar for bo- og omsorgstilbud, allmenne helsetilbud og fastlege jf. lov om helse- og omsorgstjenester. Når det blir behov for spesialisthelsetjenester er det, for vårt område, Ahus som har ansvar for tjenesten for ulike målgrupper. Dette gjelder poliklinisk behandlingstilbud, akuttilbudene og institusjonsbehandling. Ahus innvilger og beslutter om pasienter har rettigheter til spesialisthelsetjeneste i henhold til lov om spesialisthelsetjenesten, sier Hofseth.

– I forhold til psykisk syke er det kun spesialisthelsetjenesten som kan utøve tiltak ved bruk av tvang, og det følger egne vilkår for dette, det er behandlingsansvarlig i spesialisthelsetjenesten som avgjør om vilkår i lov om psykisk helsevern er oppfylt. Det er Ahus som har ansvar for institusjonstilbudene i forhold til behandling for psykiske lidelser, både frivillige tilbud og tilbud under tvang. Det kan videre generelt orienteres om at brukere i Eidsvoll kommune får innvilget vedtak om tjenester i bolig og eventuelt heldøgns bemannet omsorgsbolig, etter individuelle vurderinger, når det foreligger omfattende behov. Dersom bruker ikke har spesialisthelsetjenestetilbud og kommunen opplever at det er nødvendig, ofte ved forverring i helsetilstand, oppfordrer kommunens helsetjeneste til å henvise til Ahus, og vil bistå med dette. Bruker må selv ønske dette, dersom det ikke foreligger vilkår for bruk av tvang, utdyper Hofseth.

– Når brukere også har behandlingstilbud i spesialisthelsetjenesten samarbeider kommunens bo- og omsorgstjeneste tett med spesialisthelsetjenesten og fastlege om aktuelle tiltak. Brukerne må samtykke til slikt samarbeid. Begrensinger i samtykke, begrenser også muligheter for god og riktig hjelp. Samarbeidet vil i slike tilfeller omhandle aktuelle tiltak for at bruker skal nå egne mål for tilfriskning. Det kan bestå i hva kommunen kan bidra med i bo- og omsorgsoppfølgingen og hva spesialisthelsetjenesten tilbyr i forhold til behandlingen, og ikke minst hva bruker selv jobber med i forhold til tilfriskning. I de fleste tilfeller deltar også pårørende eller andre nære personer i samarbeidet. Et viktig aspekt i samarbeidet er å sikre at alle involverte instanser jobber i samme retning som bruker, for at bruker når egne mål, forteller Hofseth.

– Kommunen har svært få muligheter for bruk av tvang, og tilbudene er frivillige, bruker må velge å ta imot tilbudene. Tilbud som kan tilbys i kommunale heldøgns bemannede omsorgsboliger kan være: boveiledning, bistand til matlaging, rengjøring, rydding, handling, innkjøp av møbler og utstyr, administrering av medisiner med mer. Altså praktiske gjøremål for å få en trygg og god botilværelse. Videre bistår personellet til at bruker kan delta på sosiale aktiviteter og arrangementer, og ofte tilbys aktivitet på kommunens ulike aktivitetssentre. Når boliger er heldøgns bemannet er personalet tilgjengelig hele døgnet. Kommunens helsetjeneste lager avtaler med brukeren om hvordan tjenesten skal tilbys. Om tilbudet ønskes oppsøkende, tilstedeværende, eller etter avtale som faste besøk og lignende. Dette er også frivillig for den enkelte Personalet følger nøye med på sykdomsutvikling, symptomer og forverring av helsetilstand, for å sikre forsvarlige tjenester, om situasjonen forverrer seg, avslutter Janita Hofseth.

Les også

Firebarnsfar Majeed var sekunder fra å hoppe i døden fra kontoret hos arbeidsgiveren sin: – Det gjør uendelig vondt

– Ber bare om hjelp

Tilbake hos Mina Jasmine og hennes nærmeste støttespillere. Samboer Stian snakker om hvor fortvilende og vanskelig de opplever at situasjonen er.

– Det er fryktelig frustrerende for oss som står på utsiden og ser på. Som vet hvordan hun har det. Det er en fryktelig situasjon. Du får jo ikke gjort noe annerledes, annet enn at jeg er innom, hjelper henne og hun kommer hjem innimellom. Jeg ser hvor sårt hun trenger hjelp. Jeg ser veldig godt hva hun trenger, men hun får faktisk ingenting av det, sier Stian.

– Jeg ser også hvor godt hun kan fungere når hun får nødvendig støtte. Hun kan fungere veldig bra når hun får den oppfølgingen hun trenger. Det var akkurat det hun gjorde den tiden hun bodde hjemme sammen med meg. Da var hun sammen med meg og den tiden jeg var på min daglige jobb, var hun hjemme hos pappaen sin. Hun hadde noen rundt seg 24 timer i døgnet, var trygg og hadde betydelige framskritt, forteller Stian.

Mina Jasmine setter selv ord på situasjonen og hverdagen hun opplevde.

– Jeg fungerte i hverdagen. Vi kunne reise på kjøpesenter og handle eller sitte på en kafé hele dagen. Jeg måtte ha de trygge støttespillerne med meg, men så lenge de var med meg og rundt meg hele tiden, opplevde jeg noe i nærheten av normale hverdager. Det er utelukkende det jeg ber om. At jeg kan leve et så noenlunde normalt liv som det jeg kan leve, sier Mina Jasmine.

Ingen kan beskylde samboeren Stian og den nærmeste familien for ikke å ta sitt ansvar for å gjøre situasjonen til Mina Jasmine så god som overhodet mulig. Men det er ikke de som skal ha et behandlingsansvar for henne i hverdagen. De er familie og pårørende. Pappa Ronald har tørket tårene. Han var tidligere aktiv i Eidsvoll-politikken. Til høstens kommunevalg stiller han på ny til valg.

– Psykisk helse bør være et statlig ansvar. Slik situasjonen er nå avhenger det av hvilken kommune man bor i, hva slags type støtte og oppfølging man får. Det er kommuneøkonomien som blir toneangivende for hva slags oppfølging man får. Slik kan det ikke være. Datteren min er syk, datteren din kan bli syk og datteren til naboen kan bli syk. Det minste du må kunne forvente er at de får nødvendig oppfølging. Slik at de en dag kan bli bedre og få et verdig liv. Jeg har kjent denne situasjonen på kroppen nå gjennom en årrekke og vil være med i politikken igjen for å gi folk som Mina Jasmine og andre som opplever det samme et ansikt. Som land trenger vi å få gjort noe med dette og det så raskt som mulig, sier Ronald Smistad.

Mina Jasmine Smistads pappa, Ronald, anmeldte 3. november Eidsvoll kommune til politiet på vegne av datteren. Anmeldelsen gikk på mulig brudd på Helsepersonelloven. Politiet henla saken etter få dager. Denne henleggelsen ble klaget inn for Statsadvokaten, som etter noen uker valgte å opprettholde henleggelsen.

Les også

Produserte pepperoni til Grandiosa. Så gikk hjørnesteinsbedriften konkurs – dette skjedde i kulissene