Det var Ruuds barnebarn, Frank Berg, som på 90-tallet ba ham om å notere ned hvordan han opplevde Eidsvoll sentrum rundt 1920- og 1930-tallet:

... for på “hestebindinga” «mellem» Brandts glassmagasin og banken var det ofte oppstallet 2 og 3 rader med hestekjøretøyer av alle slag.

Her var det liv og røre i morgentimene, særlig når bøndene kom ramlende på tunge jernbeslåtte hjul med melkespann til meieriet innenfor, eller når Nesbøndene kom i stort antall med sine tunge kraftforlass, hentet på stasjonen. De hvilte her før de dro seg videre mot Nes, ofte med 2 hester i draget.

Men møteplassen for tilreisende var selve Sundgar’n, «mellem» brua og O.A Byes forretning (nå Femell).

«Skulde» man treffe «kjendte» så var det bare å stoppe opp på “Båssuhjørnet” for her møttes alle. Stedet har vel navn etter frk Baadshaugs damekonfeksjon i Svindlandsgården. På andre si’a, i Pedersens gård, hadde Marie Askhaim sin forretning med tøyruller av alle slag fra gulv til tak og alle slags blonder, knapper og tråd m.m. i esker og skuffer.

Hit ned til Sundet kom folk gående, syklende, eller med tog til stasjonen. Senere ble det rutebiler. På “Båssuhjørnet” oppvartet frelsesarmeen med sang og musikk.

Hit kom gatemusikanter fra Oslo og Hamar, som var blitt ledige. Det var ofte fagmusikere som på denne måten fikk noen kroner og ører i hatten. I vinterkulda kom uteliggere fra Oslo og tok inn på teglverkene for natta der de lå rundt ovnene, men om dagen kom de over i Sundet. Det kunne være 15-20 stykker av dem og noen fikk jobb med vedhugging, snømåking og annet. Men noen “ristet skåk” ute på isen i Vorma. D.v.s. «sjellakk» som de kjøpte i farvehandelen og destillerte. De var som oftest fredelige folk. Noen laget visper og annet av jerntråd, som de gikk og solgte.

Sundet «voknet» tidlig til liv.

De første var vel bakerne som kom alt i 4-tiden til Pedersens og Sandbergs bakerier.

Så kom fyrbøtere ved teglverk, meieri og sagbruk. Og jernbanefolk som «skulde» visitere linjen «mellem» stasjonene på dressin. Deretter pendlere til sine arbeidsplasser helt inn mot Oslo. De gikk til fots, eller på sykkel en mils vei til toget. Mjølkekjørerne var vel de siste i morgentimene.

Og med trafikken fyltes de mange kafeer, det var mange av dem. Den første jeg husker fra mine barneår var “Putten”, et lite krypinn nederst i Sundsvingen. Den ble nedlagt omkring 1925. I 1920- 1940-årene var disse kafeer i drift, flere av dem samtidig: Kaffistova i Wilhelmsens gård, kafee Rubis, Mjølstadkafeen i Lomsdalens gård, Olinekafeen (Oline Fagernes), Frk Hagens kafe, de to siste h.hv. i Myrvangs gård og i Fryseri og Handel. Baker Pedersens utsalgssted, Frk. Hoelskafe i Dokkengården, Kafe Fønix i Harvollgården, Sandbergkafeen med eget bakeri, oftest kalt “Børsen”, for her samledes gjerne bøndene i diskusjon om gårdsdrift og priser.

I tillegg hadde vi Solli Pensjonat, Eidsvoll Pensjonat og Eidsvoll Hotell.

Det var også 3 spisesteder på stasjonssiden. Det er ikke til å forstå at alle disse hadde livets rett. Men det var alltid gjester på kafeene. De fleste hadde sine matpakker med og kjøpte en kanne kaffe med sukker og fløte til 25 øre.

Det bodde langt fler folk i Sundet denne tiden enn i dag. Fra min arbeidsplass i Ivar Brandts gård kunne jeg følge med i torghandelen like utenfor. Utover sommeren og høsten kom de syklende og gående med tunge bærkasser fra utkanten av bygda. De sto der ofte hele dagen innen de fikk solgt unna varene. Tyttebær ble betalt med 25 øre literen. Småbrukere og bønder kom med frukt, grønsaker, kyllinger og smågris m.m. En 6-8 ukers smågris fikk de kr 25,- for.

Å ja, det var litt av hvert som ble solgt i Sundet. Var en litt kjent kunne man kjøpe hjemmebrent for kr. 2,- pr. halvflaske., I disse arbeidsløshetens tider forsøkte man alt for å skaffe noe utkomme.

En lørdag ettermiddag i Sundet kunne være ganske livlig, etter arbeids slutt forekom det “spleis” som skapte litt ekstra liv med et og annet slagsmål. Sundet hadde selvsagt sin politikonstabel i politibetjent Læssund som man hadde respekt for når han kom anstigende i full mundur, lærleggins og uniformslue med en stor blankpusset messingkule. Senere hadde vi politibetj. Furu og Rutledal. Arrestlokalet lå i “Badebakkken” på andre sida.

Her har 2 danselokaler, nemlig Samfundet og Meierisalen, men det var også 2 på andre siden, Tingvoll og “Badet”. Inngangspenger var som regel kr 1.-, hvis det ikke var annonsert “Damer med smørbrød, herrer kr. 1,50”. Et danseorkester fikk gjerne 35,. 40,- kr. for å spille. Men det var også «nokk» med et trekkspill.

Av kristelige steder var det Sundhøi, Frelsesarmeen Fyrtårnet og Ebbenezer, som ble revet da Saga 1 ble bygget. Denne menigheten fikk da tomt til bygging av Baptistkirken i lia ved Dokkengården. Dette stedet gikk før under navnet “pokerlia” for her samledes ungdommen til kortspill. Denne syndefulle geskjeft opphørte med bygging av Baptistkirken.

Vi skal ikke glemme gamle «erverdige» Panorama kino i 2. etasje i verkstedbygningen til Greaker og Guldbrandsen, senere eier Bj. Nilsen.

Det kostet 50 øre å komme inn på kino for å se stumfilm. Men det var ikke alle som hadde penger til det.

Det var av og til musikk til stumfilmen. Jeg minnes at Pettersens orkester fra Bøn spilte der bak et forheng.

Det var mange forretninger i Sundet, men lenge bare 2 i herrekonfeksjon nemlig Stefferud og Th. Larsen på hver sin side av Sundgar’n. De hadde kunder både fra Eidsvoll og nabobygningene, særlig fra Odalen, hvorda de kom gående de 2 mil på skogssti over skogen. Det ble alltid prutet ved kjøp av dress, ble man ikke enig første gang, kom kunden igjen noen «dage» senere og prutet til de ble enig om prisen. Betalingsmåten ble ofte avgjort med en del kontakt og resten over månedlige avdrag. Men folk var ærlige og gjorde opp for seg.

Det var lenge 2 drosjeforeninger i Sundet. Den ene «holt» lenge til på stasjonssiden, men flyttet senere over i Sundet. Omkring 1930 ble det dannet en “Billigbilsentral” som en tid holdt til i “Sorgenfri”, et lite hus inntil Sundts gullsmedforretning. Det hadde visst foregått skumle ting i Sorgenfri, for det ble mumlet noe om bordell, hva nå dette var for noe fælt. Senere flyttet bilsentralen over til Ivar Brandts gård.

Forretningene fikk sine varer med jernbanen. På stasjonen ble de hentet av de faste varekjørere vognmann Haakon Hansen med sønnene Erling og Gunnar. De hadde hver sine hester, med stall i Eidsvold Blad-gården. Senere ble sønnene de første lastebileiere her. Gunnar var alle gutters idol, som turner og skihopper. Vi satt klistret til krystallapparatene da han var med i Holmenkollen.

Alle gamle Sundtravere minnes med fornøyelse “bybud” Trondsen, alltid villig beredt til tjenester.

Mange av de gamle gårdene er borte og nye er kommet til. Den gamle Svindlandsgården ble revet i 1939. Her i 2. etasje hadde Erling Strøm sitt skredderverksted. Det var fullt arbeide til 3 skreddere. Skredderverkstedet var ofte møteplass for venstreorientert ungdom, som ivret for å få en endring av de politiske forhold til beste for alle de som slet med arbeidsløshet. Jeg var selv med der og vi fikk startet Østre arbeiderungdomslag som etter hvert fikk 400 medlemmer. Komitemøter for idrett, teater, studiering m.v ble ofte holdt her.

På elva var det livlig båttransport. Jeg minnes “Nord” og “Tor” som gikk i fraktfart helt fra Årnes.

De måtte «gjennem» sluser i Svanfoss og Sundfossen.

Fra Teglverkene gikk det båttransporter mot Gjøvik og Hamar. Båter som kom inn med sin last tok inn ved et varehus som lå ut i elva der bankbygget nå er.

Ja, “Åt Sunde’ skær dom nå, enten dom har no å gjøra der hæll itte.”. Dette utbruddet var vanlig i 1920-30-årene og er like aktuelt i dag, med det yrende liv som alltid er å oppleve der. Men vi som har levd og arbeidet i Sundet i mange år, minnes med glede de “gode gamle åra”, selv om de var aldri så fattige på gods og gull.» - Kåre Ruud, 1992.



Les også

Fører gammel kulturarv videre: – Jeg kan på sikt tenke meg å drive en gårdsbutikk på heltid

Les også

En guidet rusletur til Sundet – 40 år etter